Pasjonstid.

Smak på ordet.

Pasjonstiden betegner i kristen sammenheng tiden før påske – hvor en tradisjonelt har dvelt ved påskens fortelling om lidelse, svik, smerte, forlatthet og død – før en etter påske har kunnet feire oppstandelse og seier over døden.

• Pasjon i en mer sekulær betydning av ordet henspiller på følelser – store og sterke følelser, lidenskaper – i både positive og negative retninger.

Vi er inne i pasjonstiden – enten vi definerer oss innenfor eller utenfor en religiøs sfære. Her hos oss sammenfaller pasjons- og påsketid med våren, og dens årlige manifestering av livets styrke og vekstvilje. Gjennom frossen jord spirer det årlig nye, freidige skudd med livskraft og skjønnhet innskrevet i hvert frø og hver spire.

Vi er samtidig inne i en utfordrende tid der lidelse, død, fortvilelse og håpløshet rykker oss svært nært inn på livet. Vi står til dels svarløse og løsningsfattige overfor de store humanitære og miljømessige utfordringene som vi rammes av og er medansvarlige for. Vi kan kjenne – eller ane – mørket der ute. Eller inni oss.

• Hva betyr det å være human, menneskelig, et menneske – i verden i 2016?

Siden opplysningstiden har det store prosjektet vært å finne sann kunnskap og håndfast vitenskap – av stor viktighet og til stor nytte for det humanitære prosjektet. Fornuft og vitenskap har utfordret og til dels marginalisert tro og overtro som premiss for livet i realitetenes verden.

Men har vi mistet noe på veien? Hvilke aspekter ved religiøs tro kan være viktige og humaniserende i vår tids verden? Og i hvilken grad kan kunst og musikk være en av veiene inn til dette ”u-fornuftige” rommet?

Avisen Vårt Land skriver 5. februar i år om London Philharmonic Orchestras  storsatsing neste sesong: Belief and beyond Belief – being human in the 21^st century.

• Prosjektet er drevet frem av sjefsdirigenten Vladimir Jurowski, som presiserer: Tro har preget menneskeheten gjennom alle tider – religiøs tro, tro på at noe er større enn oss selv – og prosjektet vil prøve å åpne for storheten, hemmelighetene og konfliktene som ligger der når vi prøver å forstå det guddommelige. På denne måten vil orkesteret melde seg på i debatten om tro, som de tror vil prege vårt århundre.

Simon Rattle og Berlinfilharmonikerne gjorde seg særskilt bemerket da de i 2010 fremførte Bachs Matteuspasjon i Peter Sellars ”semistaged ritualization” – en forestilling som Rattle selv beskriver som den viktigste enkelthendelsen han har gjort, og som gjorde et mektig inntrykk på publikum og anmeldere.

• Music has to be made….

På denne bakgrunnen er det gledelig at en av Bergens vakreste og største kirker, Johanneskirken, for sjuende året på rad blir arena for visualiserte vokalsymfoniske verk, en arena som forenes som konsertsal og sakralt rom.

Årets pasjonsforestilling er Opera Bergens produksjon av Edward Elgars ”The Music Makers” – som sjelden har latt seg høre i norsk sammenheng.

• ”We are the Music Makers, and we are the dreamers of dreams…”

Ordene er innledningen til den relativt ukjente Arthur O’Shaughnessy ”Ode” som inngår i hans samling ”Music and Moonlight ”fra 1874. Til tross for hans beskjedne produksjon, fikk han utover 1900-tallet stor anerkjennelse for sin ordkunst, og både William B. Yeats og Edward Elgar var blant kunstnere som næret stor beundring for O’Shaughnessys dikt.

Elgar skrev ”The Music Makers ”– et gjennomkomponert vokalsymfonisk verk av diktet i sin helhet –  som ble urfremført i 1912 i Birmingham. Senere, i samme århundre, skulle diktet også få nytt liv da Zoltan Kodaly skrev sitt verk for kor og orkester i 1964.

Det hersker relativt stor enighet om at O’Shaughnessy selv tenkte på poeter og kunstnere som ”The music makers” og ”The dreamers of dreams” – og han bruker også betegnelsen ”The movers and shakers of the world” – alle tre er store og mangetydige uttrykk, med muligheter for både begeistring og forargelse, inspirasjon og latterliggjøring.

”Movers and shakers” er et begrepspar som først kom i bruk i offentligheten etter at Elgar hadde satt musikk til diktet, og som i ettertiden har fått dypt motstridende betydningsinnhold.

O’Shaughnessys movers and shakers var poetene og kunstnerne, som ryster konvensjonell tenkning i sine grunnvoller, og hans tro på hvilken kraft som kan ligge i deres forestillingsevne og visjoner;

”But on one man’s soul it hath broken,

A light that doth not depart;

And his look, or a word he hath spoken,

 Wrought flame in another man’s heart”

Ettertiden har dreid uttrykkets innhold, og det brukes i dag i størst grad om de rike og mektige i politikk og business – gjerne på verdensbasis.

Med tanke på hvilke konsekvenser deler av fremskrittet også har gitt i form av konflikter, fattigdom, kamp om ressurser, miljø og klimautfordringer o.a. kan det være mange grunner til å hente begrepet tilbake til sin mer opprinnelige betydning – og spørre hvem eller hva er det som beveger og ryster i dag?

Hvilke perspektiver og hvilke ord kan slå gnister i et annet mennesket hjerte, og tenne det?

I forløsende, frigjørende eller destruktiv forstand?

O’Shaughnessy og Elgars prosjekt kan i 2016 bidra til på nytt å stille disse spørsmålene – i en tid og et kunstfelt som i større grad evner å åpne for det uutsigelige og det svarløse enn for bare få år siden.

Verden roper!

”We cry to the comers from the dazzling unknown shore;

bring us hither your sun and summers, And renew our world as of yore…

«Once more God’s future draws nigh….»