Carmens valg?

Carmens valg?

Bizets opera fikk sin urpremiere 3.mars 1875 i Salle Favant i Opéra-Comique i Paris. Nøyaktig tre måneder senere, 3.juni, døde Bizet plutselig – bare 36 år gammel. Han var en populær og respektert mann i datidens musikkmiljø i Paris, selv om den store publikumssuksessen hadde uteblitt. Likevel var det over 4000 mennesker som fulgte han til sitt siste hvilested ved Église de la Sainte-Trinité i Paris – samme sted som både Rossini og Berlioz var blitt gravlagt bare 6-7- år tidligere.

I løpet av disse tre månedene var Carmen blitt spilt 33 ganger, men så likevel ut til ikke å blir mer verdsatt enn hans tidligere operaer – Perlefiskerne (1863), Den vakre piken fra Perth (1867) o.a. Faktisk var pressen enda mer nådeløs i sin kritikk av Carmen, og Bizet døde i troen på at hans siste opera var bare en i rekken av feilslåtte kunstneriske prestasjoner.

Om han hadde fått leve bare noen måneder til, hadde han imidlertid fått erfare at den internasjonale premieren i Wien ble en braksuksess. Og slik har det vært siden 25.oktober 1875 – få andre musikkdramatiske verk vekker så stor begeistring hos sitt publikum, og Carmen rager på toppen når det gjelder antall oppsetninger over hele verden.

Å finne noe entydig svar på hvorfor denne operaen går hjem hos nær sagt alle er ikke mulig. Bizets sans for dramatikk, hans pregnante og originale melodikk og harmonikk med eksotisk snert og slagkraftig rytmikk er noe som kjennetegner hans musikk,. Det gir operaen en energi og slagkraft som både utøvere og publikum trekkes inn i og fascineres av. Det er selvsagt en del av forklaringen. Carmen er fengende, eggende og spennende – det er bare å ta imot.

Men hva slags drama er det som utspiller seg?

Er det bare en tragisk kjærlighetshistorie, om lidenskap, frihetslengsel, sjalusi og død, iscenesatt i et eksotisk spansk miljø av ordensmakt og småkriminelle?

Eller har den dypere lag som gjør at vi fortsatt ikke blir ferdig med Carmen – 140 år etter Bizet skapte operaen og 170 år etter Prosper Mérimée skrev novellen som ligger til grunn for operalibrettoen?

Den sigarettrøykende og utfordrende sigøynerkvinnen var en provokasjon da hun så dagens lys, og det samme var den landsens soldaten som ofrer en trygg og forutsigbar tilværelse for å følge sitt livs lidenskap. I 2015 er verken sigarett i kvinnehånd eller dramatiske brudd i livsførsel provoserende på samme måte.

Så hvorfor kommer Carmen stadig tilbake? I hvilke sammenhenger kan hun tenkes å leve, lengte og elske? Og Don José – hvor møter hun ham?

Siden begynnelsen er det blitt satt mange merkelapper på Carmen; forførerske, en femme fatale, besatt av skjebne og død, et offer, en frigjort kvinne eller feminist.

Alle karakteristikker har vært i omløp helt siden operaen så dagens lys i 1875 i Paris, og ulike oppsetninger tegner forskjellige bilder av denne myteomspunnete kvinneskikkelsen og hennes møte med Don José – et møte som blir avgjørende for dem begge.

De lever to diametralt forskjellige liv – han innrullert i et regulert liv i hæren for senere å leve et forutbestemt liv hjemme i landsbyen sammen med Michaëla, og Carmen lever på grensen – lovløst og ubeskyttet.

Michaëla kan synes å være en pragmatisk og god match for Don José, sett fra ett perspektiv. Men sensualiteten og friheten som han fornemmer i møtet med Carmen er noe fundamentalt annerledes.

Carmen er radikal, tvetydig, uforutsigbar og utfordrende for omgivelsene – en attraktiv troublemaker – en rolle hun selv har skapt eller blitt tvunget til å skape i en risikofylt livssituasjon. Men hun tiltrekkes av Don José…

To arketyper synes å være vevet inn i dramaet;  det eksotiske, usiviliserte og kaotiske representert ved Carmen og smuglerne, og det ordensmessige, logiske og rasjonelle representert ved Don José og militæret. I møtet fornemmer begge begrensningene i egen livsførsel, og trolig ser de den andre som en mulig vei mot en form for frigjøring eller forvandling…

De tar begge radikale steg.

Steg som er overskridende for dem.

Skjebnesvangre steg.

Møtet mellom dem representer et brudd med deres respektive strategier for å mestre livet, og det er et irreversibelt brudd for dem begge.

 

Det blir ingen happy ending.

Carmen avviser Don José når han innhentes av pliktfølelse og ettergivenhet for omgivelsenes forventninger, og beskytter seg med sin tilvante rolle og velger å bli Escamillos ledsager.

Don José utholder ikke Carmens avvisning, men verken kan eller vil gå tilbake til sitt tidligere liv. Samtidig er han syk av sjalusi og sorg når han ser Carmen sammen med Escamillo.

Da Henri Meilac skrev librettoen til Bizets opera, gjorde han en rekke tilføyelser og endringer i forhold til Mérimées novelle. Etter urpremieren i 1875 har Bizets opera gjennomgått mange forandringer, ikke minst med Guirauds talte dialoger som ble skrevet til den internasjonale premieren i Wien.

Få produksjoner blir fremført med eksakt samme musikk. Carmen er således ikke fasttømret, stabil eller uforanderlig,  og har heller aldri vært det. Hun kommer stadig tilbake, hun er stadig aktuell, også i dag – og hennes styrke ligger i at hun velger å selv holde hånden på rattet på vei gjennom livet – og kanskje døden…

Strategien hun har valgt – fordi hun ikke vil eller våger at noen skal kjenne henne virkelig – er å fremstå som mystisk, uforutsigbar, evig motsigelsesfull og tvetydig.

Men vi kan tillate oss å spørre om hun er tvunget til å være i evig bevegelse for å kunne manøvrere fritt, med døden som den endelige og eneste tilfredsstillelse og frihet.

Eller finnes det en frihet fra den tvangen? Nå er Carmen her igjen. I Bergen. I 2015…

Kristin Knudsen