Av Roland Schwab, regissør for Puccinis Turandot i Espeland fangeleir, august 2012


I DRIFTENS FENGSEL

TURANDOT er en dødbringende opera, og komponisten selv ble dens immaterielle offer. Puccini, som mer enn noen annen operakomponist led sammen med sine rollefigurer, mislyktes i å gi sin siste opera en fyllestgjørende avslutning, til tross for store kvaler og selvødeleggende prosesser.

Etter slavinnen Liús rørende kjærlighetsoffer og selvmord, fordrer librettoen at Turandot og Calaf forandres og forenes til et par som er i stand til å elske hverandre. Men den ene er en mannsmorderske omgitt av is, den andre er fanatisk og gigantoman.

Puccini døde i 1924 under denne uløste, og til slutt uløselige oppgaven – det var som om hans hovedkarakterer hadde vendt seg mot ham. Komponisten som skrev musikken til bl.a. den tuberkuløse Mimi i La Bohéme, hadde den største empati med hverdagsmenneskers karakter og skjebne, og gjorde dette til generelle tema i mange av sine operaer. I sitt siste partitur lar han imidlertid – uten dypest sett å ville det – hovedkarakterene fremstå i et univers der rammene for all menneskelighet sprenges, og fanatiske, monstrøse overmennesker tar del i et ugjenkallelig, nesten apokalyptisk oppgjør mellom slektene og kjønnene. Dette gjør TURANDOT til et tragisk unntak.

Den eneste menneskelige stemmen i operaen; slavinnen Liús, blir snart knust i overmenneskenes maskineri. Det samme blir komponistens stemme. Etter Puccinis død fikk Franco Alfano det utfordrende oppdrag å skrive slutten på opera – å tvinge sammen noe som ikke lar seg tvinge sammen.

Derfor befinner vi oss i slektenes og kjønnenes høyrisikoområde – en strindbergsk dødsdans, som for godt har slipt en hver form for sivilisasjon ned til fullkommen menneskelig forråelse. I dette driftenes fangenskap blir et hvert håp martret, hver prøvelse bærer navnet død, og en hver erobring betyr tilintetgjørelse.

Operaens grunnleggende karakter og farge er fanatisme, som øver vold mot en hver moral og etikk. Vi opplever viljeløse mennesker som bare føler gjenkjennelse i hverandres ødeleggelse.

Espeland. Apokalypse nå!