Puccinis kvinner

Kvinnene har en sentral posisjon i Puccinis operaer, og han har ved sin kunst udødeliggjort sterke skjebner som Mimi, Tosca, Suor Angelica, og ikke minst Madama Butterfly. Butterfly er, som de fleste kvinnelige hovedkarakterene hans, den aksen som handlingen dreier seg rundt; en kvinne karakterisert ved sin totalt hengivne og ubegrensede kjærlighet – en kjærlighet som har sin pris.

Puccinis kjærlighetbegrep går således igjen fra hans første til hans siste opera, og det er blitt hevdet at dette springer ut fra en dyp rotfestet, underbevisst forestilling om kjærlighet, som står i sterk kontrast til hans eget nytelsessyke kjærlighetsliv.

Puccini anser livskreftene og dødskreftene – Eros og Thanatos – som tilstedeværende i likestilt grad i en slik kjærlighet; som samtidig er grunnlaget for en skyld som må sones og kvinnen bli straffet for – psykisk eller fysisk – og gradvis brutt ned.

Det er i denne nedbrytningsprosessen, hvor forfinet grusomhet og dyp medfølelse løper parallelt, at Puccini etablerer et dramatisk mønster der den mannlige karakteren spiller rollen som elsker (tenor) og katalysator for prosessen.

På mange måter er Butterfly en videreføring av hans tidligere kvinnelige hovedkarakterer; alle aspektene ved henne er mer ekstrem og mer skjebnesvanger: hun er bare femten år, og mer uskyldsren. Hennes kjærlighet springer ut av en jomfruelig ungdommelighet og hun har ubegrenset tiltro til den mannen som vil gifte seg med henne; ja hun frasier seg hele sin kulturelle, familiære og religiøse tilhørighet for hans skyld.

Hun fastholder sitt forhold til ham til siste slutt med en optimistisk vilje som på tragisk vis fører henne mot den eneste løsningen; selvmordet; mister hun ham, mister hun samtidig alt; sitt barn, sin ære og sin selvrespekt.

Hun fornekter eller avviser aldri følelsene hun har for mannen hun elsker, og hun tilber barnet hun må skilles fra, men hun er likevel ikke i stand til å forstette sitt liv slik det er blitt. Hun er ute av stand til å inngå kompromiss, derfor dør hun.

Det er denne prosessen Puccini maler ut med sin komplekse musikalske gjennomarbeiding av det poetiske materialet han rår over. Som tilhørere trekkes vi med inn i den tilstedeværende medfølelsen for den forsvarsløse og nedbrutte kvinnens skjebne.

Mer enn hundre år etter at Madama Butterfly hadde sin premiere, og etter utallige ulike oppsetninger, konsepsjoner og iscenesettelser av det samme dramaet har vi som opplever operaen i dag en annen erfaringsbakgrunn for å oppleve og tolke det vi ser og hører.

Vår samtid opprettholder og viderefører diskusjoner knyttet til imperialisme, undertrykkelse, kjønnforskjeller og det flerkulturelle, og dramaet om Madama Butterfly har berøringspunkter til dem alle.

Pinkertons spill – Butterflys kjærlighet?

Representerer Pinkerton ideen om den ultimate frihet uten ansvar, og knytter dette seg til hans stilling som mann og overlegne kulturelle status som amerikaner?

Pinkerton betrakter sitt midlertidige oppholdssted som en lekeplass uten forpliktelser; med vandrerens enkle livsfilosofi; han prøver lykken der den er å finne, og om han mislykkes prøver han på nytt igjen. Slik det japanske huset han leier er ”as delicate as a puff of wind”, har han et like uforpliktende forhold til leiekontrakt og ekteskapskontrakt; de gjelder begge i 999 år, men med en selvfølgelig rett til å avsluttes umiddelbart når han måtte ønske det.

Pinkerton er en fremmed i Japan, og trenger sin gode venn Sharpless som rådgiver. Sharpless kjenner den japanske kulturen langt bedre enn Pinkerton, og fornemmer den kommende tragedien allerede i åpningsscenen av operaen.

Bedøvet av sin egen eiertrang og sitt begjær overhører marineoffiseren rådene om å trå varsomt, at han undervurderer konsekvensene hans nytelsesprosjekt har for de menneskene han involverer i det.

Butterflys endelige skjebne kjenner vi. Pinkertons må vi selv tenke oss. Det siste vi hører fra ham er når han fortvilet roper hennes navn.

Og kanskje er bildet av ham tegnet om i løpet av Puccinis poetiske og musikalske utmaling av dramaet og atmosfæren, slik det presenteres fra scenen.