Kunstproduksjon og kunstopplevelse kan betraktes som samtale med seg selv og andre; det handler om å gi språk og uttrykk til det fortiede. Den pågående operaforestillingen “Susannah” i en hangar på Flesland Flyplass kan tjene som eksempel.

Komponisten Carlisle Floyd sier selv om Susannah:

“Fanatisk iver er noe av det mest skremmende i menneskesinnet. Det får sin framgang ut fra antakelsen om at det finnes bare en rett vei, den jeg selv går på. Det er et spøkelse som aldri riktig forsvinner. Og det er ren projeksjon – du overfører din egen skyld og frykt på andre”.

Det er mye snakk om fanatisme i vår tid. Ikke minst religiøs fanatisme. Gjerne langt borte fra oss, og i åpenbare, voldelige former som det er lett å se og lett å fordømme. Og når de som utøver fanatismen står oss fjernt fra vår egen virkelighetsforståelse og rettferdighetstenkning er det enda lettere å rope ut sin fordømmelse. Fordi vi i hele vår kultur, tenkning og tradisjon ikke ønsker systemer som begrenser menneskelig frihet  til å ytre seg, til å leve og til å velge.

Vi bekjenner oss til menneskerettighetene og hevder vår individuelle rett til medbestemmelse, selvbestemmelse og frihet, som vi tar som selvsagt. Og som vi mener mange regimer og grupperinger i verden ikke tillater. Vi priser individets frihet og tror oss frie til selv å velge fritt og forsyne oss av livets goder både i vårt eget samfunn og forøvrig i verden.

Historien om Susannah kan imidlertid si oss noe om mer skjulte mekanismer, som også eksisterer i vårt eget samfunn, og som bidrar til å begrense friheten – og ja – til en viss grad begrense den, om vi skal kunne leve i samfunn med hverandre. Det er de mekanismene som ligger utenfor vår individualitet, i de kollektive systemene.

Et hvert samfunn som påberoper seg demokratiet og åpenheten trenger en stadig tilstedeværende samtale og diskusjon om balanseringen mellom det individuelle og det kollektive, mellom det private og det offentlige.

Å leve som borgere i det vi kaller en sivilisert verden betinger en lojalitet til de systemene som skal sikre oss samfunns- velferdsgodene, men som også begrenser vår absolutte individuelle frihet. Og så lenge vi holder oss innenfor de gitte rammene, opplever de fleste av oss en stor grad av frihet. Frihet under ansvar. Det er dette Jürgen Habermas – som forøvrig ble tildelt den prestisjetunge Holbergprisen fra Universitetet i Bergen i fjor høst – kaller den normative forpliktelse.

Han minner oss på denne måten om at vi som enkeltindivider og kultur har begrenset frihet, ved at vi er avhengige av, og til en viss grad underlagt, en ytre tvang; som han beskriver som de økonomiske og administrative systemene, og hvor penger og makt utgjør styringsmidlene. Systemenes indre logikk bidrar til at det skjer en stadig økning i styringsorganer med tilhørende råd, utvalg og komiteer, noe som i seg selv verken er galt eller kritikkverdig. Men når mengden nye lover, innstillinger, forordninger og reglementer stadig tiltar, kan dette ha en tilslørende effekt på vår opplevelse og forståelse av demokrati og frihet.

Det kan derfor være grunn til løfte frem en debatt om i hvilken grad moralske og politiske diskusjoner om felles anliggender fortrenges både fra privatsfæren og det offentlige rom, og forskyves til byråkrati og teknokrati, der avgjørelser som har både individuell, kollektiv og kulturell betydning blir tatt kun ut fra administrative og økonomiske betraktninger.

En slik debatt vil være et levende og offentlig virksomt demokrati verdig.

”Susannah” er på denne bakgrunnen problematiserende kunst, og ikke blott til lyst. Kunst blir problematisk fordi virkeligheten er problematisk, og vil derfor søke å gi språk og uttrykk til det som forblir taust i hverdagsvirkeligheten for enkeltmennesker. ”Det tragiske har ikledd seg dramaets kunstform for å kunne skildre tausheten” sier en av de moderne jødiske tenkere, Franz Rosenzweig.

Slik kan kunst og kunstopplevelse få noe mer en rituell funksjon i den enkeltes liv og i vårt mette og moderne samfunn. Om vi evner å møte kunstverket her og nå, med vår egen erfaring som resonansbunn for det vi ser og hører, kan opplevelsen av dramaet bidra til refleksjon og erkjennelse som kan berike den samtalen vi fører med oss selv og hverandre. Dette vil være det motsatte av å ”oppta i seg revolusjonære åndsverk i tonnevis, uten å tvile på sin eksistens eller eksistensberettigelse” som Walter Benjamin skrev om borgerskapets rituelle og konsumerende  forhold til kunsten i 1934.

Georg Johannesen sier om Walter Benjamin at han forandret ikke verden, men han leste den godt. Og vårt samfunn trenger gode lesere, både som lager kunst og som opplever kunst, slik at tausheten ikke forblir taus. Ellers sitter vi igjen med bare pratsomt snakk om alt.

Kristin Knudsen