Giuseppe Verdi   – og hans operaer

Giuseppe Verdi ble født 10. oktober 1813 i den lille landsbyen Le Roncole, ved Busseto i Parma og døde 27. februar 1901 i Milano. Han musikalske anlegg viste seg tidlig, og allerede i tolvårsalderen ble han organist på hjemstedet. Videre studerte han i Busseto, og som 18 åring ble han sendt til Milano hvor han fikk en utmerket lærer i Vincenco Lavigna som var «Maestro al cembalo» ved La Scala. Her fikk han rikelig anledning til å besøke de ulike teaterscenene, og på denne måten fikk han god kjennskap til operarepertoaret for sin tid.

Verdi begynte å komponere, og med sin første opera «Oberto» ble kontakten knyttet til forleggeren Ricordi.

Denne kontakten skulle vise seg å utvikle seg til et vennskap som skulle vare livet ut.

Verdi opplevde sitt livs krise da han mistet både kone og to barn i sykdom, og rundt 1840 gikk han inn i en dyp depresjon. Operaen han skrev i denne tiden ble en fiasko, og Verdi lovet seg selv at han aldri skulle skrive mer opera. På innstendig oppfordring begynte han likevel å arbeide med en libretto om kong Nebudkanesar, og med «Nabucco» i 1842 slo han definitiv gjennom som operakomponist, noe som førte til at han fortsatte sitt komponistvirke.

Stilen viser slektskap og inspirasjon fra komponister som Bellini, Donizetti og Rossini, men preges allerede av den rytmiske vitaliteten og melodiske kraften som preger Verdis verker.

Det kan hevdes at Verdi begynte sin komponistvirksomhet uten spesielle estetiske holdninger, men han hadde det dramatiske i blodet, og ut fra dette søkte han hele tiden etter nye musikalsk uttrykk som var teatermessig virkningsfullt. Dette førte ham bort fra det konvensjonelle og fram mot psykologiske dramaer, ofte med en fortettet stemning i det musikalske forløpet.

Hans neste tre operaer kom nå i rask rekkefølge: «Rigoletto” i 1851, «Il Trovatore» (Trubaduren) i 1853 og «La Traviata» i 1853. De betegnes ofte som hans mesterverk, og ble i sin tid banebrytende nettopp som psykologiske dramaer. Rollefigurene er tydelige karakterer som står mot hverandre, og dramaet utspiller seg  mellom disse. Musikken har en intim og forfinet karakter og viser en begynnende utvikling mot en blandingsstil med ofte flytende grenser mellom resitativ og arier.

Samtiden lot han seg overvelde av alt det nye i musikken, i stilen og i selve formen i de enkelte numrene. Musikken ble kritisert for at det ikke fantes melodier, sangere kunne ikke briljere med sin teknikk og virtuositet som de hadde vært vant til, men Verdi lot seg ikke bevege til å fire på sine egne kunstneriske krav, og han forsatte med å utvikle denne stilen som etter hvert ble typisk for ham.

Orkesterets rolle blir mer selvstendig i operaene «Simone Boccanegra» (1857) og «Un Ballo in Maschera» (Maskeballet) i 1859. Denne orkestrale utviklingen ble ført videre i «La forza del destino» (Skjebnens makt) i 1862,  og fortsatte i «Don Carlos» (1867), nå tilført trekk fra grand opera, men med enda mer intenst samspill mellom sangstemmene og orkesteret.

Dette samspillet er ytterliegere utviklet i «Aïda” (1871), både i de store folkescenene og i dramaet som utspiller seg mellom de ulike rollefigurene.

Med «Aïda» anså Verdi sitt virke som operakomponist som avsluttet. Men forleggeren Ricordi og komponisten Arrigi Boito lokket ham til å skrive enda et par operaer, og i 1887 kom «Otello», fulgt av  «Falstaff» fem år senere (1893). Til tross for at Verdi var hhv 74 og 80 år da han skrev disse verkene , kan man ikke spore noen svekkelse i hans skaper- og arbeidsevne. De danner tvert imot kronen på hans skaperverk.

Verdi selv hadde imidlertid stor motstand før han kunne ta fatt på sin livsgjerning; Da han som 18-åring med et stipend i lommen kom til musikkonservatoriet i Milano, ble han avvist med den bryske motiveringen at han ikke eide musikalske anlegg, dessuten var han allerede for gammel. Datidens ”kompetente og profesjonelle” stod bak denne bedømmelsen, en avgjørelse som førte Verdi videre til sin lærer på la Scala. Dette ledet Verdi rett inn i den musikkdramatiske verden han til de grader skulle komme til å sette sitt preg på, og som han ruver i fremdeles, over 100 år etter sin død.

Verdi levde intenst med i sin tids politiske liv i Italia, og selv om han ikke hadde særlig grundig teoretisk utdannelse, fulgte han instinktivt med i samtidens europeiske tenkning. Han var ingen kunstner som tilfredsstiller myten om en som satt i sitt elfenbenstårn og bare oppholdt seg ved fortiden. Slik innledet Verdi en ny æra i Italia for den samtidsengasjerte kunstner, slik Beethoven hadde gjort i Østerrike og Berlioz i Frankrike.

Verdis musikk preges av et umiddelbart uttrykksbehov, entusiasme og et sterkt temperament. Dramaet skulle utgjøre en helhet, hvor verken musikken eller teksten skulle være den dominerende part. Til tross for at han selv ikke så seg som en fornyer av operatradisjonen per se, maktet han med sitt engasjement og dyktighet å tilføre italiensk og europeisk operatradisjon en vitalitet den tidligere hadde manglet.

Den samme utfordringen står vi i vår egen samtid overfor når gamle mesterverk stadig på nytt settes på spilleplanen, og illusjonene fra en forgangen tid får liv på scenen; Å skape øyeblikkets kunst som gjennom sin handling, sitt nærvær og sin uttrykkskraft tar fortid og tradisjon opp i seg, for å kunne løfte frem aspekter som også har betydning i vår egen tid. Da kan opplevelsen av det gamle også bli fremtidsrettet.