Giuseppe Verdi NABUCCO

Synopsis

AKT I  

JERUSALEM

Folket trues av en overmakt som synes uovervinnelig, og de roper ut sin klage over sin skjebne. De ber om at fiendens kraft må ødelegges. (Gli arredi festivi)

Zaccaria kommer inn, med Fenena ved sin side. Han ber folket glede seg. Fenena brukes som gissel for å stoppe fienden. Hun er Nabuccos – fiendens overhode og konge – datter. Folkets håp vekkes og Zaccaria ber dem tøyle sin frykt og tro på rettferdighet.

Plutselig høres lyden av uro og buldring, og Ismaele kommer inn, fulgt av soldater. Han melder at Nabucco og hans folk rykker fremover med raseri; det synes som kongen utfordrer hele verden i sin arroganse og hovmod.

Zaccaria overgir Fenena til Ismaeles varetekt, og sammen med folkemengden triumferer de i forvissningen om fienden skal overvinnes og miste sin makt, slik natten må vike for dagen. (Come notte al sul fulgente)

Fenena og Ismaele blir alene tilbake. Vi får vite at de to elsker hverandre etter at Fenena reddet Ismaele ut av hennes fars fangenskap. Nå er det Fenena som er fange, men Ismael lover å fri henne ut. Dette gjør at hans egne vil komme til å se på ham som en forræder.

Da stormer Abigaille inn sammen med en gruppe menn, og hun erklærer folket som overvunnet.

Hun forteller bittert om at hun også forelsket seg i Ismaele da han var i fangenskap, en kjærlighet som nå er forvandlet til en hån; den kan nå  bety liv eller død for ham; men hvis han vil elske henne kan hun fremdeles redde hans folk og land. (Io t’amava)

Ismaele svarer at han vil gjøre alt han kan for henne, men sitt hjerte kan han ikke gi henne. Fenena overgir seg til Ismaeles folk og vilje, og ber om at hennes elskede ikke blir fordømt av sitt eget folk. Folkemengden kommer tilbake og er skrekkslagen når de hører hvordan Nabucco turer frem med grusomhet. (Lo vedeste)

Nabucco kommer med grusomme trusler  om terror og lidelse. (Tremin gl’insani)

Zaccaria sier han vil drepe Fenena dersom Nabucco tar friheten fra hans folk. Fenena trygler sin far om å vise nåde, ellers kommer hun til å miste livet. Da plutselig går Ismaele imellom, slik at Zaccaria må slippe Fenena, og hun kaster seg i armene på sin far.

Nabucco utsteder nå ordren om å frata folket alt de har og alt de tror på. Abigailles hat tilfredsstilles ved at det nå ser ut til at hennes far Nabucco blir enehersker og dette fordømte folket tvinges i kne og bringes til taushet.

AKT II

DEN UGUDELIGE

Scene 1

Abigaille står med et dokument i hånden. Hun har funnet beviset på sin herkomst; hun er ikke kongens datter slik hennes folk tror, men av langt ringere byrd. Fenena er Nabuccos tronarving. Dette forandrer ikke på Abigailles ambisjon om å overta tronen. Hennes harme stiger ytterligere ved tanken på at hun er tvunget til å beskue Fenenas og Ismaeles kjærlighet, mens hun i hemmelighet har elsket Ismaele.

Hun sverger hevn, ikke bare over Fenena, men også over Nabucco og hele riket. Det er ikke lenger plass i Abigailles hjerte verken for kjærlighet eller medmenneskelighet. (Anch’io dischiuso un giorno)

Nabuccos folk kommer inn. De oppfordrer nå Abigaille til å bestige tronen. Fenena blir sett på som en forræder. Samtidig har de satt ut rykter om at kongen er falt i kamp, og at folket nå kaller Abigaille til dronning. Abigaille følger oppfordringen, for på den måten å kunne utføre sin hevn. (Salgo giá del trono aurato)

Scene 2

Det er natt. Zaccaria erklærer at han er utsett til å være det nedbrutte folkets veiviser og leder i deres kamp for at  friheten skal gjenopprettes. (Vieni o Levita)

Sammen med sine menn går han for å oppsøke Fenena, hvor de møter Ismaele. De ser på ham som en forbannet forræder, men han bønnfaller dem om å vise nåde. De mener imidlertid at han har sviktet dem, og avviser ham totalt. (Il maledetto)

Anna, Zaccarias søster, kommer og ber dem tilgi Ismael, fordi Fenena som han har reddet, nå står på deres side. Da høres opptøyer, og Abdallo kommer andpusten inn og oppfordrer Fenena til å flykte; han har mottatt onde varsler om kongens død, og folket kaller Abigaille til dronning. De andre ber Fenena bli værende.

Abigaille og hennes menn trer nå inn i hallen. Hun går mot Fenena og ber henne overgi tronen, hvilket Fenena avviser; heller skal hun dø. Nabucco trenger seg nå frem i forvirringen, og kaster seg mellom de to kvinnene, griper kronen og setter den på sitt eget hode. Så går han frem mot Abigaille og sier hånlig: Ta den fra mitt hode!

I sin stormannsgalskap, og til alles forferdelse, erklærer nå Nabucco seg – ikke bare som konge –  men som Gud. Han håner alle guder og befaler sine undersåtter å bøye seg og tilbe ham – guden Nabucco. Nabucco blir hyllet, men Zaccaria forstår at kongen er i ferd med  å miste vettet. Han advarer Nabucco som svarer trusselen om å utslette ham.

Fenena forteller sin far at hun har sluttet seg til fienden – det andre folket; da tvinger han henne til å ydmyke seg foran ham og tilbe ham som gud. Da høres torden, og et lyn revner over Nabucco. Det er som om kronen løftes fra hodet hans av overnaturlige krefter, og en gryende galskap manifesterer seg i hele hans vesen. (Chi mi toglie il regio scettro?)

I det han besvimer, konstaterer Zaccaria og hans folk at hevnen nå rammer og straffer den overmodige. Men Abigaille ser nå sitt snitt til å ta Nabuccos krone som er falt fra hans hode.

AKT III 

PROFETIEN

Scene 1

Abigaille hersker og er omgitt av sitt folk. De synger en hyllingssang til det mektige og uovervinnelige systemet de nå er en del av. (È l’Assiria una regina)

En av lederne trer frem, og ber Abigaille signere dokumentet som skal sørge for at fienden bringes til taushet.

Abigaille later som om hun blir overrasket når han sier at aller først må den kvinnen han ikke en gang våger kalle hennes søster (Fenena) henrettes for sitt forræderi av sitt folk og land.

Da ankommer en Nabucco i dårlig forfatning, og Abigaille spør om hvordan han kan trosse hennes kongelige forbud ved å forlate sitt tilholdssted. Hun befaler soldatene å lede ham tilbake til sitt rom og bort fra henne. Nabucco er fremdeles uklar og i sin egen verden, og spør hvem som våger å løfte sin stemme i Nabuccos nærvær.

Abdallo – hans tjener – prøver med respekt å få med seg den avsatte kongen tilbake til hans rom. Da er det som Nabucco våkner, og ber Abdallo bli værende ved hans side og støtte ham. De er jo i rådskammeret, maktens sentrum. Han innrømmer at han er svekket, men vil at verden skal tro at han fortsatt er sterk. Nå først ser han Abigaille, som folkets overhode, og han spør; Hvem er denne skamløse kvinnen? (Donna, chi sei?)

Det utspiller seg en verbal maktkamp mellom de to, hvor Abigaille prøver å få Nabucco til å signere dekretet som tvinger folket i kne og bringer deres ytringer til taushet. Når han nøler, får hun ham til å fremstå som fiendens redning, hvilket han ikke vil ha på seg, og ber om å få dokumentet som skal underskrives. Han setter sitt kongelige segl på det, og gir det tilbake til Abigaille, som nå triumferer over at den siste hindringen på veien mot makten er overvunnet.

Da er det Nabucco spør om Fenena. ”Forræderske!” snerrer Abigaille. ”Hun har overgitt seg til de andre – hun skal dø!”, sier hun idet hun gir dokumentet til to av sine menn som straks tar det med seg og går.

Abigailles hat slår ut for fullt når Nabucco prøver å hindre henne, og kaller henne en undersått. Når han leter etter dokumentet som beviser hennes lave herkomst, trekker hun det frem fra sin forvaring og river det triumferende i stykker foran øynene på ham.

Nabucco fortviler over sitt nederlag (Oh di qual onta aggravasi); og ser seg selv bare som en blek skygge av en konge.

Abigaille tar nå Nabucco som sin fange, mens trompeter varsler at fienden skal fratas alt og bringes til taushet. Nabucco ber om tilgivelse og sier hun kan beholde tronen, men trygler henne om å spare hans datter Fenena. (Deh perdona)

Men Abigaille viser ingen nåde.

Scene 2

Zaccaria kommer og spør hvorfor folket hans gråter. Han ber dem reise seg; skammens lenker skal løses, og overmakten skal slås ned.

(Del futuro nel buio discerno).

Det undertrykte folket fatter tillit til ordene som kommer over Zaccarias lepper, og de fatter mot på nytt.

Så minnes de med sorg sine tap, og stadfester sin lengsel etter frihet og hjemlandet.

(Va pensiero)

  Mine tanker!

  Fly på vinger av gull

  og slå dere ned på åskammer og daler,

  hvor den milde luften fylles

  av vellukten av mitt hjemland!

  Hils Jordans bredder

  og Sions ødelagte tårn

  Mitt vakre, tapte land!

  Erindringen om deg

  fyller meg med kjærlighet og fortvilelse!

  Profetenes gylne harper,

  hvorfor henger dere tause i piletrærne?

  Vekk i oss minnene

  om tider som var, så vi kan kjenne det i våre hjerter!

  Ved tanken på Jerusalems skjebne;

  Vi må enten gi etter for trist klage

  eller la Herren gjennomsyre oss

  med sjelsstyrke til å bære våre lidelser! 

AKT IV 

DET KNUSTE GUDEBILDET

Scene1

Nabucco våkner av det han tror er en grusom drøm, men det er krigens skrik han hører. Han går ut og ser Fenena fanget, og hører stemmer som krever hennes død.

Lyn og torden bryter gjennom, og Nabucco minnes om at han også er fanget. Da faller han på kne, og innser at han har tatt feil; ”mitt syke og syndige sinn begynner å klarne”.

Han innrømmer folkets rett og lover at deres frihet skal reises på nytt
(Dio di Giuda!)

Abdallo forstår med tilfredshet at hans konge er i ferd med å friskne til og vil ta tronen tilbake og redde Fenena. (Cadran cadranno i perfidi)

Scene 2

Fenena og andre dødsdømte føres inn til toner av en sørgemarsj.

Fenena kneler foran Zaccaria; hun er klar til å dø.
(Oh dischiuso é il firmamento)

Fra folket høres først ett ”Viva Nabucco!”, så ett til.

Da kommer Nabucco løpende, fulgt av Abdallo og flere menn. Han befaler at henrettelsesseremonien skal avbrytes. Han setter folket fri, og ber dem gjenopprette friheten og skjønnheten. (Ah, torna Israello)

Alle tilslutter seg sangen (Immenso Jehovah)

Da ankommer Abigaille; hun har tatt gift og er støttet av to menn. Hun henvender seg først til Fenena: Jeg er den som skal anklages og straffes. Nå er jeg blek og døende. Jeg ber deg skjenke meg din tilgivelse (Su me…morente…esanime)

Hun forteller Nabucco at Ismaele og Fenena elsker hverandre og ber om å bli løst fra den jernbyrden hennes forbrytelser utgjør. I det hun dør, ber hun folket om at de ikke for alltid fordømmer henne.

Zaccaria går frem for Nabucco og sier; Du, rettferdighetens og frihetens tjener, skal nå være konge.