I 2010 var det 20 år siden Bernstein døde, og over store deler av verden ble dette en anledning til å sette opp ulike verk fra hans store produksjon. Så også i Bergen, hvor Opera Bergen satte opp hans MASS i Johanneskirken –  for første gang i Norge. I juni 2011 gjestet Opera Bergen Votivkirken i Wien med tre forestillinger, og videre tre nye forestillinger i St. Pteri kirke i Stavanger i oktober.

Mennesket Leonard Bernstein

Bernstein fikk sitt definitive gjennombrudd i 1943 da han som assisterende dirigent for New York Philharmonic på svært kort varsel måtte steppe inn for Bruno Walter. Konserten ble TV-overført, og den unge jødisk-amerikanske Bernstein var snart en etterspurt dirigent over hele verden – en posisjon han beholdt resten av livet.

Men han var så mye mer enn en dirigent. På sjeldent vis evnet han å forene sine begavelser – som personlighet, som lærer, som dirigent og som komponist – og framstod som en kunstner som til en hver tid lot disse komponentene klinge med, enten han underviste, dirigerte, komponerte eller ytret seg i samfunns- og samtidsdebatten.

Personen blir beskrevet som ”så lidenskapelig, briljant, sjarmerende original, – noen ganger så overdrevet – alltid så full av liv og så mye større enn livet”. Han beholdt en djerv optimisme og religiøs tillit til menneskets grunnleggende evne til forbedring, til tross for alle brutale bevis på det motsatte

Som pedagog og formidler var han en ener. Han hadde en voldsom kunnskapstørst; om alt, og om sammenhengene mellom dem. Han elsket å kommunisere til andre gleden ved å lære og forstå. Å undervise var hans største glede og stolthet. Å høre ham snakke om musikkens betydning var utdannelse i seg selv.

Hans fremste lojalitet som dirigent lå hos den som har skapt verket – komponisten og partituret. Her var han ubøyelig; med en trassig hengivenhet var han ute etter å finne og avdekke hva komponisten dypest sett ville fortelle med sitt verk.

Det er blitt sagt om komponisten Bernstein at hans musikk snakker med New York-aksent, men at hans kjærlighet til Europa, følsomheten for sine russiske og jødiske røtter aldri er langt bort fra det lyriske uttrykket; med skjør optimisme, ensomhet, humor og krav om å bli akseptert – alt pakket inn i en rytmisk fremdrift.  Ikke mange komponister har evnet å gripe muligheten til å bli en ironisk stemme i sin samtid. Bernstein fant ”sin” stemme tidlig på 1940-tallet og projiserte lyden av det urbane og verdensvante Amerika helt fra 2.verdenskrig gjennom anti-krigsbevegelsen på 1970-tallet og frem til Berlinmurens og Sovjetkommunismens fall sent på 1980-tallet.

MASS – en religiøs, musikalsk og politisk ytring

Bernstein skrev sin store messe i 1971, etter bestilling fra Jacqueline K. Onassis til åpningen av J. F. Kennedy Center for Performing Arts i Washington DC;  ”a living memorial to JFK”, og fikk sin urpremiere 8.september.

MASS er stort anlagt; med stort kor, ”street chorus”, hovedrolle (celebrant), en rekke solister, barnekor, og sceneorkester (rockeband) og orkester.

Den er bygget opp rundt den romersk-katolske liturgiens faste ledd; Kyrie – Gloria –Credo – Sanctus/Benedictus – Agnus Dei.

Til de ulike leddene har Bernstein lagt inn ”troper”; det klassisk retorikk kaller for måter å si ting på som bryter med vanlige uttrykksmåter. I MASS står de som kommentarer, spørsmål og utfordringer til de overleverte og nesten tatt for gitte messeleddene, med tendensen til at disse ofte blir resitert uten refleksjon.

Noe av det som oftest blir sitert fra MASS er ord han fikk i en julehilsen fra Paul Simon:

Half of the people are stoned

and the other half are waiting for the next election.

Half the people are drowned

and the other half are swimming in the wrong direction…

Slik trakk han i liturgien, sparket og ”skremte” den inn i det 20. århundret, og aktualiserte den som arena for å møte samtidens troskrise – som han mente var grunnleggende for samtidens kriser og trusler.

Inn i denne messestrukturen veves så historien om Celebrant og hans meningsfeller; street people, som blir stadig mer desillusjonert, kynisk og fortvilet over religiøse og samfunnsmessige autoriteter.

O you people of power, your hour is now.

You may plan to rule forever, but you never do somehow.

So we wait in silent treason until reason is restored,

and we wait for the season of the Word of the Lord”

Celebrant greier til slutt ikke lenger å være deres autoritet, hans tvil vokser frem til et sammenbrudd som først kan synes nesten blasfemisk, men som fører ham tilbake til en enkel tro, uttrykt som ”Sing God a simple Song”.

Bernstein var opptatt også av å bygge bro mellom tilvante musikalske og sosiale båstenkninger, og det var ingen betingelse at de som medvirket var klassisk utdannet; viktigere er det å kunne gjenkjenne, elske og fremføre musikk som hadde noe på hjertet. Han tok for seg av ulike stilformer, uavhengig av hva ”kjennere” måtte anse som passende, og han hadde ingen fordommer om hvilke grenser som ikke kunne krysses.

Messen preges nettopp av dette;  de latinske messetekstene høres i det ene øyeblikket elektronisk gjennom høytalere, og i det neste sunget av et av korene. Disse blir tidvis avbrutt av ulike sanger i rock, blues og jazzsjanger – fremført av solister og ”Street Chorus” på engelsk.

Bernstein hadde lenge før 1971 markert seg med sin anti-krigs holdning, noe som ble oppfattet provokativt av president Nixon og USAs politiske ledelse, med deres krigføring i Vietnam. Presidenten var selvskreven gjest ved urpremieren, men dukket aldri opp. Han hadde imidlertid i forkant sendt sine medarbeidere til prøvene, hvorpå de rapporterte at der muligens var kodede budskap i den latinske teksten!

Urpremieren

Noen kritikere anno 1971 var raske med å avvise verket for manglende stilrenhet, mens andre mente disse totalt overså den sofistikerte musikalske helheten Bernstein hadde laget av elementer hentet fra bl.a. blues, rock, Broadway, avantgardistisk atonalitet, gospel, høytidelige salmer, dissonerende kontrapunkt.

Noen ble såret  over behandlingen av den katolske liturgien, mens  andre mente at Bernstein hadde truffet eksakt i forhold til kirken, og at messen var en svært relevant kommentar til religiøse problemer.

Mottakelsen hos publikum var  en blanding av sjokk, begeistring og eufori. Det fortelles at da messen var slutt rådet det tre minutters total stillhet før applausen braket løs og varte i 30 minutter!

Premieren fikk førstesideoppslag i New York Times, som skrev at landets hovedstad med den spektakulære forestillingen hadde tatt et langt skritt inn i en kulturell tidsalder, og  åpningen gjorde Washington i stand til å etablere et rykte som et kulturelt så vel som et politisk midtpunkt. I den kalde krigens tidsalder ble verkets kunstneriske betydning på denne måten flettet sammen med den politiske betydningen den fikk.

De ulike reaksjonene vitner om verkets relevans og sprengkraft som ikke er mindre i dag. Siden 2000 er det kommet tre nye innspillinger av verket, og i den siste (Marin Alsop/Baltimore Symphony Orchestra) beskrives verket som Bernsteins dypt personlige vitnesbyrd om å det  å fjerne seg fra troen, for deretter å finne den igjen, og at han med sin komposisjon har konstruert en form for musikalsk teologi.