Mahlers 8. symfoni

12. september 1910 ble Mahlers 8. symfoni uroppført i den fullsatte Festhallen i München, over 3.000 publikummere, deriblant mange svært berømte personer, var til stede.

Over 1.000 orkestermusikere, korsangere og sangsolister medvirket. Hans tidligere symfonier hadde blitt mottatt med skepsis, men urfremføringen av dette verket ble en stor suksess. Publikums applaus og jubel varte i nærmere 20 minutter. Mahler skal selv ha blitt særlig grepet av barnekorets applaus og begeistring – barna viftet med notene, ga ham blomster og ropte ”Lenge leve Mahler! Vår Mahler!”

Mahlers tidkrevende arbeid som dirigent gjorde at han bare kunne komponere på sommeren, som han tilbrakte på den østerrikske landsbygden. Han komponerte sin 8. symfoni i løpet av 8 uker sommeren 1906.

Utgangspunktet for arbeidet var den middelalderske hymnen ”Veni, Creator Spiritus” som vi kjenner igjen fra pinsesalmen ”Kom, Hellig Ånd med skapermakt”. Mahler hadde kun en ufullstendig tekst av hymnen, skrevet av Hrabanus Maurus, erkebiskopen i Mainz på 800-tallet. Han begynte å skrive musikken uten de manglende ordene, og da han fikk tilsendt den fullstendige teksten passet disse perfekt med musikkens karakter. ”Veni Creator Spriritus” er 8. symfonis første del og består av massive korpartier og dobbeltfuger, som en stor motett inspirert av Bach.

Andre del av 8. symfoni er en kontrast til første del både med hensyn til tekstvalg og musikalsk form. Den tar utgangspunkt i sluttscenen fra Goethes Faust i en syntese av en langsom sats, en scherzo og en finale. Goethes sluttscener i Faust om kjærlighet og frelse er universell og ikke spesifikt religiøs. Musikken beskrives som en sammensmeltning av en dramatisk kantate, oratorium, sangsyklus, korsymfoni og en instrumentell symfoni som avsluttes med det mektige Chorus Mysticus, ”Alt er forgjengelig”, og en hyllest til den evig-kvinnelige skaperkraft – verket er da også dedisert til hans kone Alma Mahler.

Symfonien er skrevet for utvidet orkester, dobbelt kor, barnekor og 8 sangsolister. Verkets uoffisielle tittel er ”De Tuseners symfoni”, en tittel som henspeiler på de store ressurser som kreves for å fremføre verket og en betegnelse som Mahler selv ikke var begeistret for.

De enorme kor- og orkesterressursene brukes både til voldsomme effekter og gledesutbrudd så vel som partier med kammermusikalsk karakter.

Om sitt verk skrev Mahler: ”Den er det største jeg hittil har komponert, og så egenartet i innhold og form at ingenting kan skrives om det. Forestill Dem at universet begynner å tone og klinge. Det er ikke lenger menneskestemmer, men planeter og soler i sine omløpsbaner.”

Senere skrev han: ”Alle mine tidligere symfonier er bare forspill til denne. Mine andre verker er alle tragiske og subjektive. Dette er en stor gledesspreder.”

Mahlers 8. symfoni er først og fremst et verk om tro og kjærlighet, et svar på alle spørsmål og usikkerheten ved det å være menneske. Den lovpriser så vel det jordiske liv som åndelige uro.

Urfremføringen i 1910 er en av de største triumfene i musikkhistorien. Mahler hadde nettopp fylt femti år og hans helse var svekket. Urfremføringen av hans lovpriste verk Das Lied von der Erde, fant sted etter hans død og ble dirigert av hans favorittelev, Bruno Walter.