KURTISANER I KUNSTEN

Det bergenske teaterpublikum har denne høsten kunnet oppleve suksessforestillingen Dyveke på Den Nationale Scene – et drama iscenesatt og utviklet ved byens egenproduserende teater, med utgangspunkt i en rik, frodig, saftig og sann historie som blir omtalt som ”Den største kjærlighetsfortellingen i historien”.

Konsekvensene av forholdet mellom Dyveke og Kong Christian ble store – både personlig og samfunnsmessig, og det antydes at kongens begjær førte til Kalmarunionens fall, og at Norden opphørte å eksistere som et samlet rike.

Dyveke Sigbrittsdatter blir beskrevet som frille i det nordiske samfunnet for 500 år siden. På kontinentet dukket begrepet kurtisane opp i renessansen, og ble brukt om kvinner som oppholdt seg med menn i samfunnets øvre lag; konger, adelsmenn og andre velhavende, innflytelsesrike menn – for å underholde, konversere, behage og tilfredsstille deres behov i egnede salonger.

Kontrakten var i utgangspunktet enkel – kurtisanen tilfredsstilte sin velgjører, mot at han holdt henne med nok midler til å kunne føre et sosietetsliv, og dermed opprettholde en sosial status hun ikke hadde av fødsel.

Et kjærlighetsforhold mellom kurtisanen og hennes velgjører kunne imidlertid bli dramatisk, og bli en farlig forbindelse for begge parter. Om de inngikk ekteskap stod hele han anseelse, familiære og samfunnsmessig innflytelse i fare. Om han skjøv henne fra seg, var det med stor risiko for henne å havne i fornedrelse, sosial elendighet, sykdom og noen ganger død.

Dramaer som utspilte seg bak denne sosialt aksepterte fasaden av ”arrangementer” ble henvist til ryktebørsen, men også til kunstneriske uttrykk for de omkostningene de kunne få for begge parter – personlig og samfunnsmessig.

Kameliadamen er Alexandre Dumas’ kunstneriske fremstilling av historien om kurtisanen Marie Duplessis, som utviklet seg fra å være en vanlig prostituert til å bli baroners og hertugers foretrukne selskapsdame og elskerinne. Hun levde et luksusliv i de parisiske salongene på 1800-tallet, og nøt stor popularitet og anseelse. Samtidig var hun tvunget til å akseptere flyktigheten i alle sine forhold, og hun døde svært ung – bare 23 år gammel – av tuberkulose.

Guiseppe Verdi lot seg inspirere av Alexandre Dumas’ drama Kameliadamen, og skapte La Traviata – som fremdeles er blant de mest populære operaene for et moderne publikum, og  stadig trigger operakunstnere til å iscenesette den på nytt.

Det er et musikalsk mesterverk og et drama som setter i spill dype strukturer knyttet til makt, begjær og dominans. Samtidig er det en fortelling om stor kjærlighetskraft som forstyrrer, utfordrer og berører.

Verdi selv var svært opptatt av at La Traviata ikke bare er musikalsk underholdning, men også utfordrende teater. Han skapte et moderne drama for sin tid, men på grunn av frykten for verkets aktualitet ble de første oppsetningene ufarliggjort ved å legge handlingen til 1700-tallet – altså fjernt fra samtiden.  ”Realistiske” 1800-tallsoppsetninger kom først langt senere.

Spørsmålet om hva som er en tradisjonell, nyskapende eller moderne iscenesettelse av Traviata er derfor mer komplisert enn ved første øyekast.

De siste tjue års fremføringspraksis har vært mangfoldig. Noen har vakt begeistring og avsky ved sin (over)tydelighet, som Calixto Bieito sin iscenesettelse på Hannover Staatsoper i 2003. Denne eksplisitt seksualiserte utgaven av Violetta fremstår ikke som offer – hun iscenesetter sin egen død for å slippe unna mannen, og rømmer til Brasil med sin lesbiske elsker. Kritikerne kalte oppsetningen en sosiologisk pamflett om en utnyttet kvinne som slår tilbake.

En annen oppsetning som har satt spor, er Axel Cortis iscenesettelse i Frankfurt fra 1991, som ble svært populær hos publikum. Den har vært på repertoaret i over 20 år og med mer enn 100 forestillinger. Handlingen er lagt til et nazi-okkupert Paris på 1940tallet, og Violetta fremstilles som utstøtt jøde. I forestillingen dør hun på en jernbanestasjon mens hun prøver å flykte fra nazistene. Corti fikk krass kritikk for å ha laget en Anne Frank mer enn en La Traviata – og det hevdes at publikumssuksessen mest har skyldtes en kollektiv, nasjonal skyldfølelse.

Harry Kupfer hadde i 1994 en helt annen tilnærming til sin  La Traviata på Komische Opera Berlin. Han ventet til han hadde funnet den perfekte Violetta som var i besittelse av skjønnhet, stemmeprakt og skuespillerevner – sveitsiske Noëmi Nadelmann. Dette gjorde det mulig for ham å bygge en dyster, alvorlig forestilling omkring hovedpersonen, hvor andre roller tidvis gjøres til en illusjon. Forestillingen ble omtalt som gripende, og strippet for den sukkeglasuren som ofte tillegges produksjoner av denne operaen.

Slik velger mange regissører ett av følgende grep for å iscenesette kurtisanens skjebne; å modernisere den til vår egen tid, velge nye og annerledes omgivelser for dramaet eller å lage en abstraksjon. Men er det heri det nyskapende nødvendigvis ligger?

Alt finnes der allerede – i verket; sosiale konvensjoner og dobbelmoral, kjærlighet og seksuell utnyttelse, samt sykdom som vekker frykt og avsky – tidløst aktuelt, relevant, og potensielt kritisk.

La Traviata blir ofte omtrentlig oversatt med ”den falne”. Men hvem faller? Den som elsker eller den som misbruker? Den høyt ansette eller den nederst på rangstigen? Den som tvinger eller den som ofrer seg? Velsituertheten eller den utstøtte?

Utfordringen for en hver ny oppsetning er at det ikke bare blir ”nok en Traviata”– men å foreta valg som tydeliggjør et blikk på menneskene som befinner seg i spillet mellom alle disse.

Dyveke var et nyskrevet drama – og møtte sitt stedlige publikum. Det ble et godt møte.

Traviata er et verk med lang og stor fremføringspraksis, men som nå nyproduseres i Bergen. Hvilke svar oppsetningen i Blikkvalseverket gir, gjenstår til premieren å oppleve – i møte mellom kunsten og sitt stedlige publikum.

Kristin Knudsen