Nabucco – motstrebende skapt og overveldende mottatt gjennom 175 år.

Verdi feires til stadighet – det markeres jubileeer for hans fødselsdag så vel som hans dødsdag når runde tall gir anledning til det. 2021 er et år som verken befinner seg i umiddelbar nærhet til et slikt jubileum, Men verket er viktigere enn biografien, og er det som rettferdiggjør og inspirerer til stadig nye oppsetninger – som årets sommeropera Nabucco.

I løpet av årene 1838 – 40 opplevde Giuseppe Verdi den tragedien å miste sine aller nærmeste og kjæreste. Hans to barn og kone døde i løpet av denne korte tiden, og han satt fortvilet og deprimert tilbake. På dette tidspunktet hadde han komponert to operaer – uten spesielt stor suksess. Og én ting var han sikker på; han skulle aldri mer i sitt liv skrive en opera.

Omtrent samtidig med at tragedien rammet Verdi hadde Termistocle Solera skrevet en libretto basert delvis på noen kapitler fra Jeremias i Bibelen og delvis på dramaet Nabuchódonosor fra  1836. Denne librettoen var opprinnelig tiltenkt en annen komponist (Otto Nicolai) som anså det ubrukelig som operasujett.

La Scalas impresario, Bartolomeo Merelli, gav manuskriptet til Verdi, ba ham lese det og se om han kunne få noe ut av det, noe Verdi meget motvillig gikk med på. I sine selvbiografiske skisser skriver komponisten:

  Jeg dro hjem, og med en form for villskap kastet jeg manuskriptet på   bordet fremfor meg. Boken åpnet seg i det den falt ned, og øynene mine   leste denne linjen: 

  ”Va pensiero, sull’ali dorate”

Jeg leste gjennom alle versene og ble svært grepet, også fordi det nesten var en parafrase over Bibelen, som jeg alltid har hatt stor glede av å lese i. Jeg leste en passasje, så en annen. Resolutt i min  bestemmelse om aldri å skrive noe, tvang jeg meg til å lukke boken og gå og legge meg. Ute av stand til å sove, stod jeg opp og leste librettoen, ikke bare én gang, men to og tre – og om morgenen kunne jeg Soleras tekst nesten utenat.

Likevel ville ikke Verdi skrive musikk. Han gikk tilbake til Merelli fast bestemt på å levere tilbake manuskriptet, men ble sendt hjem igjen, stadig med boken i behold, og en enda sterkere oppfordring om å skrive musikken teksten ba om.

  Jeg dro hjem med Nabucco i lommen min. En dag ett vers, en annen   dag et annet, her en note og der en frase, og litt etter litt ble operaen   komponert.

Slik ble Verdis tredje opera på mange måter hans første, og den gav ham idolstatus over natten. Etter premieren på La Scala i Milano 9.mars 1842 var det nye mesterstykket emnet for enhver konversasjon. Det hersket den reneste Nabucco-feber, og Verdis navn var på alles lepper. Som Verdi selv sa: Det er rimelig å si at med denne operaen begynte min karriere. Innen to år etter sin første fremføring ble det bare i Italia laget mer enn femti produksjoner av Nabucco.  Om vi skal feste lit til det Verdi skriver, var det altså hans private og personlige tragedie som dannet grunnlaget for hans sterke identifisering med teksten i librettoen, og ikke et genuint politisk engasjement. Den avgjørende faktoren når det gjaldt Nabuccos suksess var uansett inntrykket librettoen gjorde på komponistens forestillingsevne, fantasi og skaperkraft.

At resultatet i så sterk grad ble knyttet til den politiske frigjøringskampen (Il Risorgimento) som førte til samlingen av Italia i 1870, tyder på at kombinasjonen av handlingen som skriver seg fra år 600 f.Kr, og den musikalske og dramaturgiske formen den fikk traff noe i folkets ryggmarg og samtid, og gjorde Nabucco til folkeeie og Verdi til frigjøringskampens skald. Det berømte slavekoret Va pensiero ble selve symbolet på den italienske frigjøringskampen.

På denne måten har librettisten Solera like stor del i operaens status som politisk verk     – eller ”risorgimento-kunst” – som komponisten.

Om dette kan betraktes som egen operasjanger skal være usagt, men i motsetning til de store psykologiske dramaene som Verdi senere skrev, som f.eks., La Traviata og Il Trovatore, er Nabucco preget av at det private er  sterkt nedtonet og intime emosjoner finnes knapt. På denne måten kan Nabucco sies å være et drama i større skala enn hans senere verk.

Et fundamentalt anliggende er nasjonal identitet og det historiske og kulturelle grunnlaget en slik identitet baserer seg på.

Verdi var allerede i starten på sin komponistkarriere først og fremst opptatt av karakterer og deres motsetninger, en tilbøyelighet som gjorde at han ikke ble oppfattet som politisk tendensiøs eller overtydelig. Nabucco og Abigail er de som har betatt ham sterkest, og levendegjort mest uforglemmelig gjennom musikken – til tross for at de står på ”feil” side; som representanter for fremmede, imperialistiske og overgripende krefter.

På denne bakgrunnen blir deres erkjennelse og forandring eller ”omvendelse” fra sitt eget folk til ”fiendens” ideologi en hendelse som er interessant også sett i vår egen tids lys, både i et storpolitisk og i et privatsosiologisk perspektiv. De foretar sine subjektive valg på tvers av hva det kollektivet de tilhører tilsier at de skulle velge – de trer ut av dette fellesskapet ut fra en erkjennelse om at det systemet de representerer og selv er en del av, er uetisk, undertrykkende og arrogant.

Slik problematiserer verket den spenningen et hvert menneske befinner seg i; mellom å være en del av en samfunnsorden og –ideologi og å være et selvstendig individ med mulighet – og plikt – til å foreta etiske valg.

Avstanden i tid og sted fra Egypt i år 600 f.Kr. er ikke mye mer for oss i 2016 enn den var for italienerne for nesten 175 år siden, men vi har kanskje andre systemer og ideologier å foreta valg i forhold til enn de hadde.

Forholdet mellom kollektivt og individuelt ansvar er et tidløst tema. Vår samtid og samfunn setter i navnet humanismen og menneskelige verdier høyt som byggende kraft. I gavnet kan det imidlertid se ut som om økonomi, teknologi og byråkrati overstyrer reell menneskelighet på en måte som gir humanismen stadig mindre plass. Kunstproduksjon og –utøvelse har fremdeles mulighet for å kile seg inn i dette spenningsfeltet. Som ordkunstner  uttrykte Stein Mehren det i 1986 på denne måten:

  Det eneste som kan gjøre et samfunn menneskelig – er   mennesker: Det enkelte menneskets evne til å leve seg selv i sine   mange dimensjoner, midt inne i samfunnet, løsrevet fra det samme   samfunn som er dets nødvendige betingelse for overhodet å   eksistere.

  Å gjennomstråle samfunnet med sitt liv og sin bevissthet er det   enkelte menneskets oppgave. Ethvert menneske som sviker det   spørsmål som vår subjektivitet stiller til tiden, er selve stedet der det   totalitære begynner.

Nabucco befinner seg blant de ti mest fremførte og populære operaer verden over. En hver publikummer er selvsagt fri til å nyte verket som ren underholdning.Som kunstprodukt har det imidlertid potensialet i seg til også å kaste et kritisk blikk på tilværelsen og med det danne oss både etisk og estetisk. Kunst og kultur er og blir mer enn varer på et marked hvor vi som publikummere ikke bare er kulturkonsumenter, men også kulturborgere.

Kristin Knudsen