MASS – en religiøs, musikalsk og politisk ytring

Bernstein skrev sin store messe i 1971, etter bestilling fra Jacqueline Kennedy Onassis til åpningen av J. F. Kennedy Center for Performing Arts i Washington DC; ”a living memorial to JFK”, og fikk sin urpremiere 8.september.

MASS er stort anlagt; med stort kor, ”street chorus”, hovedrolle som presten (celebrant), en rekke solister, barnekor, og både sceneorkester (rockeband) og orkester.

Den er bygget opp rundt den romersk-katolske liturgiens faste ledd; Kyrie – Gloria – Credo – Sanctus/Benedictus – Agnus Dei.
Til de ulike leddene har Bernstein lagt inn ”troper”; det klassisk retorikk kaller for måter å si ting på som bryter med vanlige uttrykksmåter. I MASS står de som kommentarer, spørsmål og utfordringer til de overleverte og nesten tatt for gitte messeleddene, med tendensen til at disse ofte blir resitert uten refleksjon.

Noe av det som oftest blir sitert fra MASS er ord han fikk i en julehilsen fra Paul Simon:
Half of the people are stoned and the other half are waiting for the next election.
Half the people are drowned and the other half are swimming in the wrong direction…

Slik trakk han i liturgien, sparket og ”skremte” den inn i det 20. århundret, og aktualiserte den som arena for å møte samtidens troskrise – som han mente var grunnleggende for samtidens kriser og trusler.

Inn i denne messestrukturen veves så historien om Celebrant og hans meningsfeller; street people, som blir stadig mer desillusjonert, kynisk og fortvilet over religiøse og samfunnsmessige autoriteter.

“O you people of power, your hour is now.
You may plan to rule forever, but you never do somehow.
So we wait in silent treason until reason is restored,
and we wait for the season of the Word of the Lord”

Celebrant greier til slutt ikke lenger å være deres autoritet, hans tvil vokser frem til et sammenbrudd som først kan synes nesten blasfemisk, men som fører ham tilbake til en enkel tro, uttrykt som ”Sing God a simple Song”.

Bernstein var opptatt også av å bygge bro mellom tilvante musikalske og sosiale båstenkninger, og det var ingen betingelse at de som medvirket var kunstskjønnere eller klassisk utdannet; viktigere er det å kunne gjenkjenne, elske og fremføre musikk og sang som hadde noe på hjertet. Han tok for seg av ulike musikalske stilformer, uavhengig av hva ”kjennere” måtte anse som passende, og han hadde ingen fordommer om hvilke grenser som ikke kunne krysses.

Messen preges nettopp av en slik stilblanding; de latinske messetekstene høres i det ene øyeblikket elektronisk gjennom høytalere, og i det neste sunget av et av korene. Disse blir tidvis avbrutt av ulike sanger i rock, blues og jazzsjanger – fremført av solister og ”Street Chorus” på engelsk.

Bernstein hadde lenge før 1971 markert seg med sin anti-krigs holdning, noe som ble oppfattet provokativt av president Nixon og USAs politiske ledelse, med deres krigføring i Vietnam. Presidenten var selvskreven gjest ved urpremieren på MASS, men dukket aldri opp. Han hadde imidlertid i forkant sendt sine medarbeidere til noen av prøvene, hvorpå de rapporterte at der muligens var kodede budskap i den latinske teksten!

Urpremieren

Noen musikkritikere anno 1971 var raske med å avvise verket for manglende stilrenhet, mens andre mente disse totalt overså den ekstremt sofistikerte musikalske helheten Bernstein hadde laget av elementer hentet fra bl.a. blues, rock, Broadway, avantgardistisk atonalitet, gospel, høytidelige salmer, dissonerende kontrapunkt.

Noen ble såret over behandlingen av den katolske liturgien, mens andre mente at Bernstein hadde truffet eksakt i forhold til kirkens problem, og at messen var en svært relevant kommentar til religiøse problemer.

Mottakelsen hos publikum var en blanding av sjokk, begeistring og eufori. Det fortelles at da messen var slutt rådet det tre minutters total stillhet før applausen braket løs og varte i 30 minutter!

Premieren fikk førstesideoppslag i New York Times, som skrev at landets hovedstad med den spektakulære forestillingen endelig hadde tatt et langt skritt inn i en kulturell tidsalder, og åpningen gjorde Washington i stand til å etablereet rykte som et kulturelt så vel som et politisk midtpunkt. I den kalde krigens tidsalder ble verkets kunstneriske betydning på denne måten flettet sammen med den politiske betydningen den fikk.

De ulike reaksjonene fra henholdsvis statens øverste ledelse, kritikerstanden og det brede lag av publikum vitner om verkets relevans og sprengkraft som ikke er mindre i dag.

Renessanse for MASS

Etter urfremføringen i 1971 var MASS et sjeldent fremført verk. Om årsaken ligger i det musikalsk, politisk eller religiøst utfordrende ved verket skal være usagt.

Men Bernstein utfordret i 1971 – urpremieren fikk førstesideoppslag i New York Times, og verkets kunstneriske, politiske og religiøse betydning ble flettet sammen til en hendelse som fikk stor oppmerksomhet. Og som møtte motstand. Fra en retthaversk og puritansk musikkritikerstand, fra en presset etterretning i et land i krig og fra kirken som i generasjoner hadde hatt en befestet maktposisjon – i samfunnet så vel som i menneskers individuelle liv.

Bernstein selv mente at menneskenes manglende tro – eller manglende mulighet for å tro – var en grunnleggende krise for den moderne verden.

MASS har den liturgiske messen som utgangspunkt og reisverk. Den er et drama i seg selv. Men det er ikke en vanlig messe som feires i kveldens forestilling. Det er et stykke musikkdramatikk – Bernstein kalte det ”A Theatre Piecefor Singers, Dancers and Players” – hvor den sentrale hovedfiguren er Celebrant – presten.

Bernstein lar ham være den som driver stykket fremover og som skaper dramaturgien i verket. Han konfronteres gjennom hele stykket: Med Gud. Med seg selv. Med mennesker han bryr seg om. Med tradisjon og riter. Med hat og motstand. Med fortvilelse og tvil. Med ironi og hån. Med makt og avmakt.

Slik fremstilles han for oss som et menneske – som en hver av oss. Vi tror – og vi vil tro – på noe. Helst på det gode. Tro på menneskene. Tro på vennskap. Tro på fred. Tro på samhold. John Lennons ”Imagine” traff denne universelle hjertenerven, Imagine all the people living all as one – og kanskje trodde vi ekstra på hans budskap fordi den var frikoplet fra religiøs vanetenkning; imagine there’s no heaven…

• “Who created my life? Made me come to be? Who accepts this awful responsibility? Is there someone out there? If there is, then who? Are you listening to this song I’m singing just for you?”

Alle tror vi. Alle vil vi tro. På noe.

• “I believe in singing Do you believe it too? I believe each note I sing But is it getting through?”

Å tro at det ikke er noe å tro på er også en tro som skal holdes oppe. Vi henger fast ved vår tro – nærer den – og avviser det som truer den. Slik holder vi oppe vårt eget verdensbilde som vi innretter våre liv etter. Ofte uten å tenke at det er det vi gjør. Vi tar det for gitt. Det som blir overlevert oss. Som enkeltmenneske, som familie, som kollega, som samfunn, som kirke, som ideologiske vesener. Vi gjentar våre riter – fra frokostbord til familiemiddager, fra julebord til fagseminarer, fra det norske folk til Guds barn, fra bryllup til begravelse.

• ”Oh you people of power your hour is now You may plan to rule forever but you never do somehow! So we wait in silent treason until reason is restored And we wait for the season of the Word of the Lord”

Når blir vi dogmatiske? Ute av stand til å se at verden kan betraktes fra en annen synsvinkel, at livet kan – eller kanskje må – leves på en annen måte? Når og av hvilke grunner får vår tro et skudd for baugen? Vi følger Celebrant gjennom Bernsteins Mass – fra en begynnelse, gjennom dypdykk i livets store gåter, erfaring av endeløst mørke og eksistensiell svarløshet – til en ny begynnelse.

Han møter tvil, fortvilelse, lengsel, ironi og overfladiskhet hos street people, han opplever maktens arroganse overfor sannhet, og erfarer hvor lett det gode brytes ned; How easily Things get broken. Han prøver likevel å holde fast på troen på Ordet – som var begynnelsens fødsel. God is the simplest of all synger Celebrant i starten; I will sing his praise while I live. All my day. Når det meste har rast sammen for ham er han tilbake til denne enkelheten, og barnet synger: Sing God a secret song; Lauda, lauda, laudate.

• “Come on, Lord, if you’re so great
  show me how, where to go show me now,
  I can’t wait maybe it’s too late, Lord
  I don’t know”

Han møter tvil, fortvilelse, lengsel, ironi og overfladiskhet hos street people, han opplever maktens arroganse overfor sannhet, og erfarer hvor lett det gode brytes ned; How easily Things get broken. Han prøver likevel å holde fast på troen på Ordet – som var begynnelsens fødsel. God is the simplest of all synger Celebrant i starten; I will sing his praise while I live. All my day. Når det meste har rast sammen for ham er han tilbake til denne enkelheten, og barnet synger: Sing God a secret song; Lauda, lauda, laudate.

• Almighty Father, incline thine ear:
  Bless us and all those who are gathered here
  Thine angel send us – Who shall defend us all;
  And fill with grace All who dwell in this place.
  Amen

Mennesket Leonard Bernstein (1918 – 1990)

Bernstein fikk sitt definitive gjennombrudd i 1943 da han som assisterende dirigent for New York Philharmonic på svært kort varsel måtte steppe inn for Bruno Walter. Konserten ble TV-overført, og den unge jødisk-amerikanske Bernstein var snart en etterspurt dirigent over hele verden – en posisjon han beholdt resten av livet.

Men han var så mye mer enn en dirigent. På sjeldent vis evnet han å forene sine begavelser – som personlighet, som lærer, som dirigent og som komponist – og framstod som en kunstner som til en hver tid lot disse komponentene klinge med, enten han underviste, dirigerte, komponerte eller ytret seg i samfunns- og samtidsdebatten.

Personen Leonard Bernstein blir beskrevet som ”så lidenskapelig, så briljant, så sjarmerende så originalt, og ja – noen ganger så overdrevet – alltid så full av liv og så mye større enn livet”. Han beholdt en djerv optimisme og religiøs tillit til menneskets grunnleggende evne til forbedring, til tross for alle brutale bevis på det motsatte

Som pedagog og formidler var han en ener. Han hadde en voldsom kunnskapstørst; hjernen brant av nysgjerrighet; om alt, og om sammenhengene mellom dem. Og han elsket å kommunisere til andre denne tørsten og gleden ved å lære og forstå. Å undervise var hans største glede og stolthet. Å høre ham snakke om musikk og musikkens betydning var en utdannelse i seg selv.

Hans altoppslukende oppmerksomhet og fremste lojalitet som dirigent lå hos den som har skapt verket – komponisten og partituret. Her var han ubøyelig; med en trassig hengivenhet var han ute etter å finne og avdekke hva komponisten dypest sett ville fortelle med sitt verk.

Det er blitt sagt om komponisten Bernstein at hans musikk snakker med New Yorkaksent, men at hans kjærlighet til Europa, hans følsomhet for sine russiske og jødiske røtter aldri er langt bort fra det lyriske uttrykket; med skjør optimisme, ensomhet, humor og krav om å bli akseptert – alt pakket inn i en rytmisk fremdrift.

Ikke mange komponister har evnet å gripe muligheten til å bli en ironisk stemme i sin samtid. Bernstein fant ”sin” stemme tidlig på 1940-tallet og projiserte lyden av det urbane og verdensvante Amerika helt fra 2.verdenskrig gjennom antikrigsbevegelsen på 1970-tallet og frem til Berlinmurens og Sovjetkommunismens fall sent på 1980-tallet.