AKT I

Folket ber om at deres bønner skal bli hørt, og at de skal bli fridd ut av undertrykkelse og elendighet. De vender seg i fortvilelse til sin gud, de har mistet alt. Da kommer Samson og ber folket høre på ham – han kommer med løfter om befrielse. Men folket synes han kommer med tomme ord. De har ingen våpen – bare tårer.

Samson prøver igjen å forsikre dem om at han kan lede dem på veien ut av undertrykkelse – ved sin guds kraft. Men folket har mistet troen på denne gudens kraft – den tiden er forbi for lenge siden.

Men Samson gir seg ikke. Han overbeviser dem om at de vil få kraft og styrke til å kjempe denne kampen – og folket styrkes i troen på frigjøring, og fordriver frykten og angsten med tro og håp om bedre tider.

Abimelech spør Samson rasende om hvem han er som våger å heve stemmen og oppildne folket til å gjøre motstand. Han håner ham for i det hele tatt å tro på det, fullt og helt overbevist av troen på at hans egen gud er langt sterkere.

Men Samson er trygg på at Abimelech representerer mørke makter som får himmelen til å grøsse, og at tiden nå er inne til å gjøre opprør. Han får støtte fra folket, men blir advart på nytt fra Abimelech. Samson og folket samles i en kampsang med tro på at deres gud vil styrke dem i kampen. I tumultene som følger faller Abimelech og blir ført bort.

Ypperstepresten raser over at det er det undertrykte folket som har tatt livet av Abimelech. Og han oppildner til kamp. To av hans eget folk gir uttrykk for redsel og gru overfor det som varsles – de skjelver av frykt, men ypperstepresten håner dem for deres feighet.

Det varsles om at Samson har ledet folket til opprør, og noen av de som sitter ved makten tar til orde for å forlate denne byen og folket som de har øvet vold mot. Men ypperstepresten overhører dem og raser mot dette folket som trosser ham og hans gud. Han forbanner deres leder, og lover å knuse Samson og hele folket – uten snev av medlidenhet.

Folket synger en hymne der de ber til sin gud om utfrielse.

De kjenner seg trygge på at de får styrke fra ham, og at det er deres gud som med kjærlighet oppildner dem til kamp, og får universet til å skjelve av glede.

Dalila kommer til syne – fulgt av et kvinnelig hoff. De synger om vårens og naturens skjønnhet som fyller hjerte og sjel. Samtidig skal blomstene pryde hodet til de seirende krigerne.

Dalila synger om at hun lengter etter kjærlighet mer enn ære, og om Sorekdalen hvor hun vil møte sin elskede.

Samson hører og ser Dalila på avstand, og er helt betatt. Han ber om å motstå denne tiltrekningen, og en gammel mann ber ham snu seg bort fra denne fristelsen – hun er en giftig slange som bare vil gjøre skade for Samson og den kampen han skal kjempe for sitt folk.

Men Samson verken hører eller ser farene ved å la seg fange inn av denne vakre kvinnen, som fortsetter å synge om duftende blomster, saftige kyss og åpne armer. Hun venter på og lengter etter sin elskede, som vil jage bort hennes tristhet om han noen gang vil komme.

Den gamle prøver fortsatt å overbevise Samson om at denne kvinnen er ledet av ondskap – og at hun bringer stor ulykke.

Dalila fortsetter å synge og å tiltrekke seg Samsons blikk, og han kjemper med seg selv for å motstå fristelsen.

Pause 20.min

AKT II

Dalila er alene, og hun tror Samson vil søke hennes nærhet, og at det vil være en hevn for hennes far, ypperstepresten. Hennes hengivenhet vil være som gift for Samson, og når han ikke kan slukke den flammen hun har tent i ham vil han være hennes slave: «Han er maktesløs mot kjærlighet, og han, den sterkeste av alle de sterke, som brøt lenkene til sitt folk, vil bukke under for mine kunster!»

Ypperstepresten, Dalilas far, er kommet til huset hennes og blir ønsket velkommen. Han gjør det klart for henne hvilken fare Samson er for dem. Alle frykter ham, og den enorme styrken han har fått fra sin gud. Dalila svarer at hun kjenner Samsons dristighet, og hun vet at faren ikke vil spare på noe når det gjelder å ydmyke ham og slå tilbake.

Ypperstepresten er sikker på at Samsons kraft vil forsvinne dersom han hengir seg til Dalila. Den flammen som oppstår i ham da vil tære bort all hans styrke.

Dalila svarer at hun er sikker på at han elsker henne, men hun frykter ingenting. «Han er sterk i kamp, men han er slaven min. Og skjelver i armene mine».

Faren er stolt over hennes mot og hennes lojalitet, og han tilbyr henne hva hun vil av hans rikdom om hun klarer å fange ham. Hun sier at hun tror at med enda større ømhet og flere kjærtegn vil han falle for hennes grep, og Samson vil være ute avstand til å motstå henne.

Hun er sikker på at han vil komme til henne – og slik tilfredsstille hennes hat, og faren inngår en pakt med henne og de sverger død over Samson.

Når Dalila sier at hun venter Samson innen kort tid, går ypperstepresten derfra, så ikke Samson skal oppdage ham. Han understreker en siste gang at folkets skjebne nå er i Dalilas hender.

Dalila sitter igjen alene, og begynner å tvile på at Samson kommer – kanskje hennes kjærlighetskraft ikke virker lengre på ham?

Samson nærmer seg Dalilas hus, nølende og urolig. Han kjemper med seg selv, og vet at han er i ferd med å falle for en fristelse som vil bringe ulykke. «Jeg forbanner min kjærlighet, men elsker likevel».

Han bli tatt imot av Dalila som har ventet på ham og lengtet etter ham, men Samson skjemmes ved alle disse kjærlighetserklæringene. Men Dalila ber om ikke å bli avvist. Til dette svarer Samson at han kan ikke avvise den kjærligheten som fra første øyeblikk gjorde ham lykkelig.

Men når Dalila spør om hvorfor han er så urolig og har slik tvil, svarer han at han kan ikke svikte sin gud som har utvalgt ham om å utfri folket for å gjøre slutt på deres lidelser – og han derfor ikke kan hengi seg til henne.

Men når Dalila harmes over at kjærligheten til Samsons land og folk er sterkere enn kjærligheten til henne – hun som trodde på hans kjærlighet – overveldes han og kapitulerer overfor Dalila: «min kjærlighet til deg er så stor at jeg må våge å elske på tross av Gud, selv om jeg må dø av det en dag. Dalila! Jeg elsker deg»!

Dalila synger om sin kjærlighet til Samson (Mon Coeur) Hun åpner seg for han og ber ham beruse hennes sanser og fylle henne med glede, og at han må snakke til henne. Samson erklærer sin kjærlighet til Dalila og lover å tørke hennes tårer og roe hennes fryktsomme hjerte.

Dalila tviler på hans ord – han har løyet for henne før, men Samson bedyrer at han har glemt sin gud, for hennes kjærlighet. Men hun ber ham forklare henne hva det er som binder ham til denne guden – som hun er sjalu på. Hva er det som gir ham slik kraft?

Dette uroer Samson, og han spør hva det er hun vil. Nå må hun ikke få ham til å tvile igjen! Men Dalila vil vite hemmeligheten hans – men Samson holder fast ved at den vil hun aldri kunne lokke ut av ham.

Lyden av torden blir stadig sterkere, og hun fortsetter å presse ham, og han innrømmer at det stemmen til hans gud de hører.

Det får Dalila til å bli rasende – og hun tar et foraktfullt farvel med Samson og kaller på vaktene sine. Samson er forrådt.

Pause 20 min.

AKT III

Samson erkjenner sitt svik, og står forsvarsløs overfor folket sitt. De fordømmer han og spør hvordan han kunne svikte sine brødre på en så ussel måte. Han ber nå sin gud om å se i nåde til folket som er lenket fast, uten håp.

De trodde han skulle lede dem til frihet, men Samson har ikke annet å si enn at han har sviktet dem, solgt dem for en kvinnes gunst. Det eneste han kan be sin gud om er at folket må få unnslippe, og vekke herrefolkets raseri.

—

Vi er i herrefolkets hellig haller, hvor det er holdt fest. Morgengryet nærmer seg, og de vil gjerne forlenge festen, så kjærligheten kan fortrenge alt det heslige og onde.

Baccanale

Samson føres inn, og ypperstepresten hilser ham med forakt og hån – at han vil beære dem med sin tilstedeværelse. Folkene blir med i forakten, i glede over at han tar del i deres utskeielser.

Samson bøyer seg for sin gud, og vet at hans skjebne er beseglet.

Dalila går mot Samson og ber ham følge henne, hun vil vise ham veien tilbake til der hvor han omfavnet henne. Hun ber ham huske møtet deres, og alt han hadde forsaket for å være sammen med henne.

Men hun gjorde det for å hevne sitt folk og lokke hemmeligheten bak Samsons kraft ut av ham, en hemmelighet hun hadde solgt på forhånd; «Og den kjærligheten trodde du på!»

Folket hyller Dalila for at hun har hevnet Samsons gud, hans folk og hans hat mot dem, herrefolket.

Samson erkjenner igjen at han har sviktet, men ypperstepresten fortsetter sin foraktfulle og hånende tale til Samson, og ber han fortelle alle om å underholde dem med kjærlighetshistorien og at hans gud nå ikke kan hjelpe ham.

Samson ber stille til sin gud om et øyeblikk med samme kraft som før, så han kan hevne denne spottende ypperstepresten. Da hånler folket over hvor ynkelig og hjelpeløs Samson er.

Ypperstepresten ber Dalila bli med ham til offerstedet og de vil fremsi takkoffer for denne seieren over Samson og hans opprør. Samson blir stående, overveldet av smerte og i bønn. Ypperstepresten og Dalila leder an i takkebønnen til deres gud, og for at hun fikk kraft til å lokke og forråde Samson. Folket faller inn i en nesten ekstatisk tilbedelse med selvtilfreds takk for all velstand og makt, og de kjenner seg uovervinnelige.

Ypperstepresten henvender seg til Samson, han må tre frem og tilbe deres gud før hevnen skal fullbyrdes.

Samson ber innstendig sin gud om kraft og lys, og at han ikke må sviktes. Så vil han føres frem til det stedet gud har bestemt for ham.

Folket enser nesten ikke Samson, og de fortsetter sin ekstatiske og seierssikre orgie. I mellomtiden er Samson kommet dit han skal, og han henvender seg til sin gud og ber om å få sin styrke tilbake bare for en kort stund, så dette folket som har fratatt dem alt lys nå blir tilintetgjort.

Det høres skrik.