Handlingen HOFFMANNS EVENTYR

PROLOG

Hoffmann er dikter, musiker og poet.

Som kunstner lever han i spenningsfeltet mellom sine idealer og realverdenens rasjonalitet. Både hans kjærlighetslengsel og kunstneriske ambisjon er stor, men i møte med sine omgivelser mislykkes han stadig på begge felt, mens hans selvforakt øker.

Han er ingen Don Juan, og har heller ikke behov for noen katalogarie. Hans store kjærlighet er Stella, operadivaen som i kveld synger Donna Anna i Mozarts Don Giovanni på operaen.

I prologen ankommer Hoffmann kafeen vedd operaen, mens han venter på at Stella skal bli ferdig med kveldens forstilling. Hva han ikke vet, er at hun har bedt sin tjener Andrès overlevere et brev til Hoffmann der hun ber Hoffmann komme til hennes garderobe etter endt forestilling. Imidlertid har Lindorf intrigert, og bestukket Andrès, slik at Hoffmann aldri får brevet.

I kafeen er det lystig stemning, verten Luther byr på øl og vin, mens det blandede selskapet venter Hoffmanns ankomst. Han ankommer sammen med sin venn Nicklausse, som er inkarnasjonen av hans muse og hjelper, og er i en elendig forfatning. Likevel overtales han til å fortelle den latterlige historien om Kleinzach.

Mens han forteller trekkes han flere ganger ut i en drøm; drømmen om henne han elsker, mens Nathanael får ham til å avslutte historien om Kleinzach.

I vemmelse over Luthers elendige øl, beordrer Hoffmann punsj til alle gjestene, noe som får noen av gjesten til å antyde at Hoffmann er forelsket; noe han benekter. Han får øye på Lindorf – sin forhatte rival, og det utvikler deg et munnhuggeri mellom dem, om hvordan Lindorf er årsaken til Hoffmanns ulykker, både i spill og kjærlighet.

Etter hvert innrømmer Hoffmann sin tilstand av forelskelse overfor noen av gjestene; Stella er for ham den perfekte kvinnen, en ideal blanding av tre; en skjønnhet, en kurtisane og en kunstner.

Han kan fortelle et helt eventyr om hver av dem. Forsamlingen vil gjerne høre disse fantastiske historiene, og oppfordrer til stillhet før Hoffmann beveger seg over i sine drømmers verden og begynner sitt første eventyr. Om Olympia.

OLYMPIA – livløs, men blendende skjønnhet

Olympia er skapt av den eksentriske vitenskapsmannen  Spalanzani, som ønsker å tjene penger på sin nyeste  oppfinnelse. Han er imidlertid redd for at hans tidligere  samarbeidspartner Coppélius skal komme og kreve en  andel av den fremtidige gevinsten, men slår seg til ro  med at han ikke er i byen. Hoffmann er hos Spalanzani  som elev, for å lære av mesteren. Spalanzani omtaler Olympia som ”sin datter”, og Hoffmann forstår ikke  helt hva hun har å gjøre med vitenskap.

Mens Spalanzani forlater rommet sammen med tjeneren  Cochenille, benytter Hoffman derfor anledningen til å  kikke på Olympia, som han tror er en sovende, levende  kvinne. Han blir umiddelbart betatt.

Da ankommer Nicklausse, som kjenner sin venn Hoffmann, og som advarer ham mot hva han vil komme til å finne ut når han kjenner Olympia bedre; hun er å ligne med fuglen som kommer ut av gjøkuret, som synger tre ganger, sprer vingene og ser ut til å være levende.

Plutselig er Coppélius der likevel, og presenterer først for Hoffmann alle sine briller med magisk kraft; han kan se hva han ønsker å se. ”Kjøp mine øyner!” sier han, de har de egenskapene du ønsker; og hjelper deg til å se det du ønsker å se; ”ønsker du å se inn i en kvinnes hjerte for å finne ut om det er rent eller ondt? Eller vil kanskje like å se det som rent og hvitt mens det egentlig er svart?”.

Slik kan Hoffmann se Olympia slik han ønsker å se henne. Og elske henne slik han ser henne; gjennom en optikk som tilslører at hun er uten liv. Spalanzani forbløffes over Coppélius har dukket opp, og får rett i sine antakelser om at han vil kreve sin del av opphavsretten til vidunderet Olympia; det er jo hans øyner hun er utstyrt med. Spalanzani kvitter seg med Coppelius ved å gi han en verdiløs sjekk.

Det er invitert gjester til Spalanzanis hus, og de ankommer til lyden av det Offenbach har kalt en menuett, en slags marsj i ¾ takt, som blir benevnt som tilslørt tinnsoldatmusikk (Non, acun hôte vraiment). Spalanzani presenterer Olympia, som synger sin arie (Les oiseaux dans la charmille). Hoffmann er bergtatt, og blir værende med Olympia mens de andre går for å spise. Han er fremdeles sikker på at det er en virkelig kvinne han har ved sin side, og er lykkelig for at de endelig er alene så han kan uttrykke sin kjærlighet til henne: ”jeg har så mye å si deg! Vi skal for alltid være sammen; eie det samme håpet og de samme minnene, og vi skal dele lykke, lidelse og fremtid!” (Ô mon Olympia!).

Til hans euforiske tale kommer noen Oui! fra Olympia hver gang Hoffmann berører skulderen hennes, og som for hver gang øker hans glød, hvorpå han synger sin romanse til henne (Ah! Vivre deux). 

Med mekaniske bevegelse begynner Olympia å bevege seg ut, og Hoffmann vil følge etter henne, men blir stoppet av Nicklausse, som oppfordrer sin venn sterkt om å moderere sin lidenskap og beundring.

Men Hoffmann nekter å tro på vennens antydninger om at Olympia ikke er et levende menneske, og løper etter henne, med Nicklausse etter seg. Samtidig kommer Coppélius tilbake; rasende og hevngjerrig etter å ha oppdaget at sjekken han fikk fra Spalanzani var verdiløs. Gjestene danser, og Hoffmann får danse med Olympia (Voici les valseurs!),men så rulles narraktigheten opp for Hoffmann: Spalanzani stopper brått Olympias bevegelser, sløret faller fra Hoffmanns indre blikk, og han ser det alle andre har sett; at Olympia bare er et skall, livløs, som en automat. Mens Spalanzani og Coppélius krangler, og ødelegger det de sammen har skapt, er Hoffmann fra seg av fortvilelse. De andre i selskapet forlyster seg over hans fortvilelse, bare Nicklausse står igjen ved hans side.

GIULIETTA – selv uten hjerte, men den fremste i kunsten å forføre andres hjerter

Giulietta og Nicklausse synger Barcarolen (Belle nuit, ö nuit d’amour) mens de ankommer; et gjennomgående tema i hele akten og som også kommer tilbake senere i operaen.

Giulietta legger merke til Hoffmann, og med forførende hensikter presenterer hun sin  nåværende elsker, Schlemil, for ham.

Nicklausse advarer på nytt Hoffmann, denne gangen mot Giuliettas sjarm; for henne er ikke Hoffmann annet enn et leketøy. De er i ferd med å forlate åstedet, men da kommer Dapertutto. Giulietta har solgt seg for Dapertuttos maktbegjær og han gir henne sin diamant som et symbol; innenfor de brutte speilflatene er lerken fanget, og har mistet sitt liv og sitt hjerte (Scintille, diamant). Samtidig ber han henne skaffe ham Hoffmanns speilbilde, på samme måte som hun tidligere har  gitt ham Schlemils skygge. Dapertutto  er den onde magikeren som tilraner seg andre menneskers vilje og forstand, i form av deres skygge eller speilbilde.

Giulietta fortsetter sin sjarmoffensiv, og ber Hoffmann gi henne noe som hun kan huske ham for, og lover ham at i morgen vil hun være hans. Men ikke i dag, dersom hun gjør det vil Schlemil drepe ham i hennes armer.

Hoffmann har på den ene siden ingen tillit eller tiltro til henne, men er likevel blendet av hennes skjønnhet og sjarm, og trekkes av et altoppslukende begjær mot Giulietta; ”Til helvete med ham som gråter for to vakre øyne. La oss leve for en time i paradis. Himmelen har lånt deg sin skjønnhet, men med ditt hjerte av stål holder du helvetet skjult”.  Når Giulietta ber om hans speilbilde, slik Dapertutto har krevd av henne at hun skal, gir Hoffmann henne alt; Mitt speilbilde, min forstand og min sjel gir jeg deg for alltid! Om det er tårer i dag, blir det selve himmelen i morgen!

Schlemil oppdager nå Giulietta og Hoffmann sammen, og blir rasende av sjalusi. Dapertutto kommenterer hvor blek Hoffmann er, og gir ham et speil for selv å kunne se. Med frykt og vantro oppdager Hoffmann at han virkelig ikke har noen refleksjon: han har mistet seg selv.

Nicklausse prøver på nytt å få Hoffmann til å forlate åstedet; Kom, la oss komme oss bort fra dette stedet hvor du mister din sjel! Hoffmann nekter, og med svart begjær forbanner han sin lidenskap for denne kvinnen: Jeg hater og forakter henne, og jeg tilber henne; jeg lengter etter å dø av hennes kyss. Hennes skjønnhet får ikke hjerter til å briste, men hun stjeler dem! Kommentarene fra Giulietta, Dapertutto, Schlemil, Pitichinaccio, Nicklausse og alle gjestene bygges opp til en stor septett, etterfulgt av Barcarolen, og gjestene begynner å forlate åstedet mens Giulietta går til sitt rom. Hoffmann vil nå ha nøkkelen dit; den befinner seg i Schlemils lomme. Han gir den ikke fra seg frivillig, men utfordrer Hoffmann til duell; en kamp som resulterer i at Schlemil taper, og dør.

Hoffmann finner nøkkelen og entrer Giuliettas rom, for å oppdage at hun allerede er forsvunnet, og han ser henne på vei bort i Dapertuttos båt, ved Pitichinaccios arm. Som Dapertutto har sagt tidligere; hun har solgt sitt ytre for å dyrke seg selv. Hoffmann erkjenner hennes bedrag, og blir tatt hånd om av Nicklausse, akkompagnert av Giuliettas hånende latter.

ANTONIA  – som må og vil synge, om det skal koste henne livet

Antonia er datter av instrumentmakeren Crespel og hans avdøde kone som var en stor sangerinne. Antonia sitter og spiller mens hun synger om kjærlighet og trofasthet (Elle a fui, la tourterelle). Når hun er ferdig med sangen er hun helt utmattet, men lykkelig; Hun vet at hun har lovet sin far ikke å synge igjen, men det var som om mor ble levende igjen i meg mens jeg sang, og det var som om hjertet mitt hørte henne!

Crespel er bekymret for sin datter, som har fått sin mors stemme og sin mors svakhet. Hun tålte ikke å uttrykke seg gjennom sangen; skal jeg måtte miste dette barnet som jeg forguder?

Av frykt ber han tjeneren Franz om å holde alle dører forsvarlig stengt; han er mest redd for at Hoffmann, den mannen Antonia elsker og venter på, skal komme tilbake og på ny vekke hennes trang til å synge.

Han overraskes av at Hoffmann og Nicklausse kommer inn, før han har fått stengt en eneste dør. Hoffmann setter seg ned og begynner å synge (C’est une chanson d’amour). Da stormer Antonia inn og kaster seg om halsen på ham, mens Nicklausse trekker seg tilbake og lar de to være i fred. De har begge ventet på hverandre, og nå vil de være sammen for alltid; fremtiden er vår, som et lykkelig gift par!

Men Hoffmann har en bekymring som han tillater seg å utrykke overfor Antonia; han er sjalu. Han er sjalu på Antonias sang og musikk, som han mener hun elsker for høyt. Antonia forstår ikke, og spør utfordrende; er det sangen som gjør at jeg elsker deg, eller er det du som gjør at jeg elsker sangen? Og Hoffmann vil vel ikke gjøre som hennes far; forby henne å synge? Hun må synge og hun vil synge. Hoffmann kan ikke la være å se at hvordan øynene hennes glitrer og hånden dirrer, og de synger en av Hoffmanns sanger på nytt sammen. Da Antonia tar seg til brystet etterpå, og nesten besvimer, prøver hun å neglisjere det.

De hører Crespel komme; Antonia forsvinner umiddelbar, mens Hoffman blir værende, men han gjemmer seg for i skjul å kunne løse mysteriet om hvorfor Crespel har forbudt Antonia å synge.

Da melder Franz Dr. Miracles ankomst, og Crespel blir rasende; Den kirkegårdsgraveren og morderen! Som vil ta livet av min datter slik han gjorde med min kone. Jag ham bort!

Men Dr. Miracle er allerede kommet inn i rommet, og tilbyr seg å behandle Antonia, hvilket Crespel med sterke uttrykk avviser, mens både han og Hoffmann må erkjenne den frykten og iskulden Miracle omgir seg med; Hele jeg fryser av skrekk og engstelse. En ukjent frykt nagler meg fast. Jeg er redd! Dr. Miracle later som han ikke hører, og fortsetter med sine overtalelser. Crespel har fått nok og kaster Doktoren ut under eder og forbannelser.

Antonia kommer tilbake, og spør Hoffmann om hva som har foregått, men Hoffmann er unnvikende, og sier bare at en ny vei er åpnet opp for dem. Han ber Antonia om å glemme sine fremtidsdrømmer om suksess og berømmelse. All lykke er det de to som skal dele.

Antonia stusser, men gir Hoffmann hånden, samtidig som hun innser at han er blitt hennes fars medsammensvorne; Tårer er forgjeves. Jeg har lovet ham ikke å synge, mens hun ser Hoffmann forlate henne.

Da er plutselig Miracle tilbake, nesten som en usynlig ånd som hvisker i Antonias øre, og hun er ikke sikker på hvem det er som snakker til henne; er det Helvete som snakker, eller Gud som advarer meg?

Vil du ikke synge mer? Skal du begrave din kunst i en skyggetilværelse som husfrue? Du er bare 20 år. Tenk alleden berømmelsen og glansen du kan oppnå! Skal du la barnefødsler ødelegge din skjønnhet? (Tu ne chanteras plus?)

Antonia fortviler, og ber ham ikke friste henne mer; jeg har sverget min troskap til Hoffmann, og jeg tilhører ikke lenger meg selv, og jeg kan ikke trekke meg. I sin fortvilelse vender hun seg mot bildet av sin mor og ber om råd; Dr. Miracle forklarer at det er moren som allerede råder henne gjennom hans stemme. Det er som Antonia hører morens stemme, og doktoren oppfordrer Antonia om å synge sammen med sin mor. I det morens stemme dør bort, faller Antonia, og Miracle forlater henne døende.

Crespel stormer inn, og Antonia dør i armene hans. Han anklager Hoffmann og vil kaste seg over ham, men Nicklausse som hindrer ham. Hoffmann tilkaller doktor, Dr. Miracle kommer tilbake og erklærer at Antonia er død. Hoffmann er knust og trøstesløs.

EPILOG

Etter Hoffmanns tre fortellinger er vi tilbake i realismens verden og Luthers kafé.

Hoffmann erklærer at minnet om de tre skikkelsene for alltid vil være med ham. Stella er ferdig med sin forestilling, og det høres applaus. Lindorf kaster et blikk på den svært berusede Hoffmann, og konstaterer tilfreds at han har lite å frykte fra den kanten; han er sikker på at divaen nå er hans.

Nicklausse forklarer for alle at fortellingene om Olympia, Giulietta og Antonia er tre drama i ett, nemlig Stella, og utbringer en skål for henne. Hoffmann blir rasende og truer med å slå ned Nicklausse, mens han stadig vil ha mer å drikke; alkoholens rus og galskap er et eneste som kan få ham til å glemme. I elendig forfatning beordrer han bare mer drikke; Allumons le punch!. Han får de andre på kafeen til å drikke med seg; til den lyse morgen. (Jusqu’au matin remplis). 

Nicklausse – nå som Hoffmanns muse – stiller seg foran den døddrukne Hoffmann og minner ham om at det er hun, som i kjærlighet til kunstneren og poeten Hoffmann – har tørket hans tårer og lindret hans sorg. Hun ser på den døddrukne Hoffmann og sier; Mannen er for ingenting å regne, gjenfød poeten! Hun ber den døddrukne og omtåkete Hoffmann om å gjenoppvekke sin kunstneriske begavelse; som hjelper og rådgiver vil hun lindre hans lidelser. Et kort øyeblikk kjenner han skaperkraften i seg, før han synker tilbake i likegyldigheten.

Stella kommer mot Hoffmann, men Nicklausse sier det er for sent, og ber henne følge med Lindorf som står klar til å erobre henne. Med øynene hvilende på Hoffmann går hun med Lindorf, mens gjestene i kafeen fortsetter å drikke.