Verdis Requiem – en opera i forkledning?

Verdis Requiem ble første gang fremført i 1874, og har siden inntatt en fremtredende plass i den vokalsymfoniske litteraturen. Verket er skrevet over den latinske requiemmessen, og Verdi kombinerer dirrende eksistensielle spørsmål med sin selvfølelse som komponist. Resultatet er et drama med store kontraster og uttrykkskraft.

Hans dramatiske begavelse og bevissthet om dramatiske virkemidler, som allerede hadde manifestert seg i en lang rekke operaer, folder seg ut i hans Requiem, som er blitt kalt «an opera in disguise».

Det spenner fra en dypfølt sorgtilstand i neddempet a-moll i starten til Dies Irae-satsen som uttrykker naken angst for hva en dommens dag måtte innebære – også for en agnostiker som Verdi var.

Men de store dramatiske utslagene brytes med stillferdige og inderlige partier som Recordare, Ingemisco og Lacrymosa – hvor varierte og utfordrende solopartier møter korets og orkesterets kollektive uttrykk.

Et jublende dobbeltkorig Sanctus etterfølges av en meditativ og introvert Agnus Dei, før verket avsluttes i en mektig og insisterende bønn, ja nesten et rop; Gjør meg fri!

Døden tar mennesker bort fra oss; venner, familie, offentlige personer – og etterlater oss i en tilstand av følelsesmessig kompleksitet som noen ganger kan fortone seg altoverskyggende; sorg, sinne, spørsmål om mening, sårhet og usikkerhet.

Verdis Requiem og fremførelsen av det gir muligheter for å uttrykke og kjenne på disse sammensatte følelsene for utøvere så vel som for publikum. Samtidig leder det oss inn i stille, harmoniske rom å finne hvile i.