Regissørens tanker / Daniel Bohr 2006

Å la historien leve for seg selv

          Under ouverturen opplever vi ensemblet i en noe uvant situasjon, hvor en faglig konflikt åpenbart har funnet sted, og en stor del av de mest brukte personer og elementer i en opera oppsetning ser ut til å være blitt borte… Men orkesteret sitter i graven, musikken spiller og… THE SHOW MUST GO ON!

Et gammelt ønske om å spille Mozart uten store dekorasjoner og overdådige kostymer er utgangspunktet mitt for denne nye oppsetningen av Così fan tutte. Heller ikke ville jeg ha med en rekke stiliserte og ”nytenkende” elementer og gevanter som bare forstyrrer musikken og spillet. Jeg vil ha lov å stole på musikkens og tekstens forse, og på artistenes evne til å fortolke denne. Som regissør ønsker jeg kun å tjene både forfatter, komponist –  og publikum – ved å la historien leve for seg selv. Situasjonen er tidløs; den kan med letthet finne sted i MOZARTS opplysningstid, i romantikkens innviklede labyrinter, i neorealismens voldsomme konfrontasjoner eller i vår egen tid. Om virkeligheten har forandret seg i det ytre i form av klær, masker, moter, kulturer, språk og tenkemåter, så er menneskelige følelser og natur essensen i det tidløse

Don Alfonso utgir seg for å være en ekte venn. Ferrando og Guglielmo er naive og trofaste. De tre herrene diskuterer ivrig om kvinners troskap, og alle tre er overbeviste om at de har rett; Ferrando vet at Dorabella er ham tro til døden. Guglielmo er fullstendig sikker på at Fiordiligi aldri vil bedra ham. Og Don Alfonso? Han påstår at hans livserfaring og alder gir ham rett i at kvinnetroskap er som den fugl man kaller Phønix: at fuglen finnes vet jo alle, men hvor finnes den? Ja, hvem vet det!

Det vil alltid finnes kynikere som kan lure andre. Den eldste setter opp et veddemål, og intrigene er i gang Den gang som nå – og sikkert også i morgen.

De to unge kvinnene priser sine respektive menn. Kjærligheten og følelsene synes riktige og ekte. De er modige og opplagte på å gi med ærlighet og ta imot med varme når vakre omgivelser omfavner dem med aromaer, farger og sanselighet. Den tilsynelatende idyllen blir brutt, og Fiordiligi og Dorabella frykter for kjærestenes vel. Don Alfonso beroliger dem. Nei, Ferrando og Guglielmo er ikke akkurat døde, men de skal til fronten, i krigen. En krig, et eller annet sted, på en eller annen tid – en tanke som vi alle sammen har akseptert som en del av vår verdens virkelighet: det finnes alltid en krig som ødelegger menneskene, skiller kjærester og forandrer liv og livsveier.

De to unge menn gjør entre i full uniform, klare for umiddelbar avreise etter kongelig ordre. Ser det ut som. Men faktisk bare etter «ordre» fra Don Alfonso.

De fire unge menneskene tar avskjed med hverandre, mens Don Alfonso spiller sin rolle og planlegger de kommende forviklinger. Han synes selv at han ikke er noen dårlig komiker. Men i komedien planter han en bitter smak av tragedie. uten egentlig grunn, bare til egen fortjeneste og etter eget hode. Slik ser vi at det vil alltid finnes noen som har makt, og noen som misbruker den; som kan bestemme over andre og ødelegge den orden og mening de har bygget opp I sin tilværelse. Slik ble det gjort den gang, og det gjøres i dag –og sikkert også I morgen.

Utviklingen og forandringene i samfunnet kan synes store i tidens løp, men det menneskelige individet er lite forandret, og like sårbart for kynismen som er like fullt til stede i dag. Noen tjener for andre, mens andre tjener på noen. Noen yter mens andre nyter og utnytter. Virkeligheten oppleves truende og vanskelig for mange som erfarer urettferdighet og  tomme eller brutte løfter

Despina er tjenestepike. Hun er utilfreds med jobben sin og med sin egen plassering på den sosiale skala, men likevel tvunget til å tjene for sitt livsopphold; Et smil i rette tid. En løgn – eller to. Lojalitet er et flott ord. Men bare et ord.

Despina overraskes av sine unge fruers desperasjon: deres virkelighet er blitt et tomt hull og den sorteste sorg! Slik blir hun et nytt offer for Don Alfonsos kyniske lystspill, som lokker henne med betaling. Det er altså penger som skal til; For en liten sum er Despina også parat til å spille med, og forråde sine unge fruer. Hun åpner husets dører for to fremmede beilerne, og idet Guglielmo og Ferrando forkledd som utenlandske rikmenn gjør entre, har Skjebnen tatt en ny og fatal dreining.

Don Alfonso har satt i gang intrigene og Despina er bestukket til å være med på den tragiske komedien eller komiske tragedien. Ferrando og Guglielmo spiller sine roller for å bevise at Fiordiligi og Dorabella er fullkommen trofaste. Spørsmålet er om kjærligheten kan seire når den settes under press fra så sterke krefter som løgn, bestikkelser, maktmisbruk og pengebegjær. Foreløpig ser det sånn ut…

Fiordiligi og Dorabella er ensomme, men prøver å motstå fristelsene som dukker opp. Don Alfonso byr stadig på nye påfunn for å svekke pikenes dyd. De forkledde rikmennen truer med selvmord, og for å forhindre dette, må de unge trofaste pikene gi etter. Selvmord! Fiordiligi og Dorabella føler medynk. Det er sikkert godt å forhindre en liten tragedie i en verden hvor så mange store tragedier bare blir til en uendelig komedie…

Guglielmo og Ferrando spiller videre i Livets komedie, men ønsker sikkert allerede nå at de aldri hadde begynt på dette spillet. Despina derimot får betalt for sine tjenester.

Og når første akt av COSI FAN TUTTE slutter og gir oss en kort pause for å samle tanker og inntrykk, vet vi at Don Alfonsos livserfaring allerede har brakt uro i en virkelighet som for bare 90 minutter siden var harmonisk. Og vakker..

I andre akt sprer disharmonien og uroen seg. Despina planter små spyd av fristelser i Fiordiligis og Dorabellas hjerter, og tankene begynner å ta ny form… Hva hvis….? Kunne en tenke seg at….? Hvorfor ikke prøve noe nytt, nå, når de er alene? Det er ikke lenge før beslutningen om ”å leke med” blir tatt. Men leken kan bli like farlig som Livet selv…

Fiordiligi og Dorabella blir tilsynelatende mer åpne, pågående og kanskje ettergivende. Med maske foran ansiktet, og ved å spille komedien får de – som de fleste andre – frem nye og modige aspekter av sin natur. Dette overrasker både Guglielmo og Ferrando som prompte må endre strategi. Kan det være sant at deres trofaste forloveder kan gi etter for tåpelig smiger og tomme ord? Eller er ordene likevel ikke så tomme, men at situasjonen har utviklet seg i en retning ingen hadde forventet?

Despina og Don Alfonso fortsetter spillet for fullt. Og med det lar de alvoret få sin plass i dette spillet, som bare startet som et enkelt veddemål. Følelsene har fått lov til å springe ut, og utfolde seg på en ny måte. Spenningen er blitt til lidenskap. Bak maskenes trygge beskyttelse får kjærligheten lov til å flyte uten å ta hensyn til tidligere barrierer. Alle de rasjonelle tanker og overveielser må vike for naturens ekte krefter….

Fiordiligi og Dorabella gir etter hvert etter: Ferrando og Guglielmo har klart å snu pikenes trofaste ærlighet til en ny form for kjærlighet.

Despina ser sin store fortjeneste i dette, og Don Alfonsos kynisme har seiret. Eller…?

Sannhetens time bryter plutselig idyllen, og forvirringen blir stor når den siste overraskelsen åpenbares for pikene. Skal nå alt igjen bli som før?…

Både Mozart og Da Ponte traff et valg som passet til deres egen tid. I vår tid skal artistene på scenen få lov til å treffe sine beslutninger …

Alt mens musikken spiller videre mot de siste toner, og scenen tømmes ennå en gang…