Bruno Berger Gorski, regissør


“Die 7 Todsünden” er for meg en indre dialog som Anna fører med seg selv; den voksne Anna snakker med sin sjel, sin såkalte ”indre-Anna”; barndommens Anna; uforherdet og full av uskyld.

Brecht og Weill skrev stykket i skyggen av den politiske situasjonen i Nazi-Tyskland i 1933. og Anna innser – som forfatter og komponist – at diktatorer er valgt av et demokratisk samfunn, og at de influerer, påvirker og indoktrinerer på ulike måter;

Familiens holdninger, meninger og synspunkter: Anna hører hele tiden sin familie formane (særlig mannsstemmene; til og med hennes mor har en mannsstemme): Ikke vær egoistisk!( = ikke ha dine egne meninger om ting)

Kirkens meninger og synspunkter: Anna hører gjennom hele operaen kirkens refreng; vær modig, følg ordrer, ikke protester, ikke synde…

Samfunnets krav til enkeltmennesket: Arbeid! Ikke still spørsmål til hierarkiet og de mektige; vær effektiv, kvinner må være slanke og vakre, hold fasaden!

Dette musikkdramatiske verket har et politisk budskap; finn deg selv, finn din egen måte å leve på, gjør deg opp din egen praktiske mening, ikke godta alle politiske og religiøse dogmer, diskuter også dine foreldres meninger.

Verket er også tidløst. Hjernevaskingen og indoktrineringen som ble brukt i 1933 av Nazi-regimet i Tyskland – som Brecht og Weill måtte flykte fra – er også i virksomhet og blir brukt i vår samtid; av presse, media m.m. Politiske ledere og diktatorer er også i dag som oftest ”demokratisk valgt”, og de bruker sin innflytelse ved å manipulere gjennom kirken, skolesystemet, samfunnet og familiestrukturer.

Enhver bør ha omsorg for sitt ”indre-Anna”: Søster! Vi er alle født frie, og alle har friheten til å bestemme seg for å vandre i lyset!

Brecht og Weill komponerte dette verket i Paris, hvor de oppholdt seg en periode under sin flukt fra nazistenes Tyskland til Amerika, hvor de ankom i 1935. Men Amerika var ikke den amerikanske drømmen for noen av dem.  De hadde allerede før ”Die 7 Todsünden” skrevet ”Aufstieg und Fall der Stadt Mahagonny” hvor de på en sarkastisk måte viste forbindelsen mellom kapitalismen og USA. I ”Die 7 Todsünden” er det Annas familie som representerer den samme ironiske tolkningen og synet på den amerikanske drømmen. Familien presser og bruker sin eneste datter til å bygge sitt eget hus i Lousiana, og tolkningen av det å ha et godt liv er å bli rik og velstående, rett og slett ha penger og ingen egne meninger.  Familien bruker kirken og dens innflytelse til å lede Anna, til å ofre seg selv for å kunne gi dem deres ide om det gode liv.

Anna er et offer for et system som hjernevasker, hun kjemper hele livet med sin indre stemme, og til slutt erkjenner hun at hun har ødelagt seg selv og hun må gi opp alle drømmer om å finne sin egen livsvei. Hun er påvirket og dominert av både familien og av samfunnet generelt i måten hun bestemmer over sitt liv – i det minste innser hun det.

Gjennom den erkjennelsesprosessen det er for henne å se at hennes ”indre-Anna” blir ødelagt, blir hun hard, desperat og rasende både på seg selv og på omgivelsene. Hun er tom og nedbrutt, men hun har erkjent at et hvert menneske i verden er gitt muligheten til å velge.

Bruno Berger Gorski, regissør / Die Sieben Todsünden.

3. oktober 2004